Episke Calcutta

Calcutta er en særegen by, en gigant av en metropol som endrer seg så sakte at det ikke synes. Og som etter hvert har falt i bakevjen på en måte som gjør at det kanskje ikke lenger er en metropol, ikke som de andre indiske kjempene New Delhi og Mumbai med sitt forretningsliv og kafeer; mer som en kjempediger provinsby.

Det er også inntrykket han gir, Kushanava Choudhury, i sin journalistiske og personlige vandring gjennom Calcuttas gater og nyere historie. The Epic City: The World on the Streets of Calcutta (Bloomsbury 2017) er en deilig blanding av nostalgi og frustrasjon over en by som ikke lenger er hva den var og kanskje heller aldri var hva vi erindrer, og som krydrer med fornøyelige beskrivelser av mennesker som manøvrerer seg gjennom endringene som likevel skjer. Og i likhet med Salman Rushdie som insisterer på Bombay heller enn Mumbai, er Kolkata fremdeles Calcutta for Choudhury.

Som mange andre prabashi bengalere er han av to kulturer — delvis oppvokst og utdannet i USA, men oppvokst i Calcutta og en av de få eller kanskje ikke så få som flytter tilbake, trukket av en merkelig by med en helt egen atmosfære, en by i sin egen tidssone.

Gjennom bokens mange kapitler beskriver han ikke minst sine møter med Calcuttas mange lett nedslitte poeter som i sin erkebengalske adda resiterer sine dikt, drikker te og klager over at kroppen verker. Blant dem er de siste av en utdøende rase, utgivere av «little magazines», små tidsskrifter for essayer, dikt og polemikk. Og han spør seg hvorfor det er sånn ennå, hvorfor de fortsetter. «They could have stopped long ago, caved in to the pressures of family and work. They could stay home and watch television like the rest of the world. But they persevered, because to craft verse, however unappreciated or inadequate, still brought satisfaction.»

Det er i samme lys han ser byen. De nedlagte fabrikkområdene i Garden Reach, Kidderpore, og Taratola; universitetet og College Street med sine uttallige bokhandlere og sitt en gang så berømte Coffee House; marmorkolossen Victoria Memorial og den noe ustelte Maidan-parken med sitt folkeliv; og ikke minst sin egen storfamilies romslige, velstående hjem nord i Calcutta — nå etterhvert forlatt av de fleste og hjemsøkt av flere minner og spøkelser enn godt er.

Han vakler litt når han skal forklare hva byen var og hvorfor den nå ligger her lett falleferdig og forbigått. Ofte legger han skylden på kommunistene som styrte i over tredve år. Vi levde under «the graveyard peach of Communist rule» sier han ett sted, og et annet at alt var trygt den gang, for kommunistene hadde kontroll på alt, selv de kriminelle, og alt var oversiktelig. Og derfor kan han minnes en by hvor han som guttunge spilte cricket på gata, hvor markedene var åpne og yret av mennesker, hvor folk jobbet, men ikke mer enn at de hadde uendelig tid til adda.

Det er en tro Calcutta-boers nostalgi og fremtidsuro som trenger seg frem når han kikker opp på de nye høyhusene som er dagens Kolkata: «What would the children of those flats be like, who belonged to no street, no para, hear no loudspeakers and spoke no dialect? What kind of jokes does a child raised on the fifteenth floor, in a stratosphere so far from the pavement, learn to make?»

The Epic City er lettskrevet og lesverdig. Og den føyer seg inn i rekken av storbybøker, som City of Djinns av William Dalrymple om Delhi eller Maximum City av Suketu Mehta om Bombay. Selv om den har et stykke igjen til disse to storbybøkenes kvalitetsnivå er den fullt på høyden hva gjelder stemning og sjel.

Arild Engelsen Ruud

Leave a comment

Your email address will not be published.


*