Velkommen, hjemløse

Folk som rømmer fra ondskap tar ikke varme velkomster for gitt. Blant disse er de fire hundre tusen menneskene, hovedsakelig rohingyaer, som siden slutten av august har flyktet fra etnisk rensing i Myanmar til nabolandet Bangladesh. Overlevende forteller om systematiske drap, voldtekter, landminer langs fluktruten, skudd etter fluktbåtene. Overgrep har også skjedd før. Hæren utøver volden i bølger. Flyktningeleirene ved Cox’s Bazar er allerede fulle. Men utryddelsen har økt i omfang.

Tegneren Ani Bashar er en av mange som minnes 1971 nå i 2017. (Flickr.)

Rohingyane er statsløse og egentlig ikke velkomne noe sted. Men i Bangladesh ser man nå forskjell på de mange som søker beskyttelse og de få som sto bak terroranslagene som Myanmars aller nyligste «aksjoner» angivelig gjengjelder. Folk uttrykker avsky mot at spedbarn trampes i hjel og at landsbyer settes i brann. Ingen spotter de nyankomne som faller til jorden på den trygge siden av elven Naf. Omfanget av brutaliteten i nabolandet vekker grufulle minner fra 1971 hos bengalere flest. «De opplever det samme som oss. Vi må hjelpe», går igjen i sosiale medier. Nå brettes det, tross begrensede ressurser, opp ermer: Nødhjelp mobiliseres, sykehus åpnes og folk sprer vitnesbyrd til en verden som er i ferd med å våkne. «Når vi kan mette 160 millioner mennesker, kan vi  også ta oss av 700 000 rohingyaer», sier statsminister Sheikh Hasina.

Å karakterisere den stadig mer autoritære statsministeren i landet som varm vil være å overdrive. I forbindelse med «rohingyaspørsmålet» har Amnesty tidligere kritisert  regjeringen for å stoppe flyktningene ved grensen. Men i denne eskalerte situasjonen er det er ingen tvil om at hun er nær: En ti år gammel rohingya-gutt som for to uker siden så foreldrene sine bli drept før han besvimte av skudd og siden flyktet, fortalte at det gjorde inntrykk å høre nabolandets leder fortelle ham at også hun var foreldreløs. Statsministeren tørker tårene til mennesker som har opplevd helvete på jord bort med sine egne hender. Hun stryker over rygger som hulker. Hun kaller det urett. «Eier dere ikke samvittighet?» spør hun lederne i Myanmar. Hun går uvanlig langt i å kreve handling. Hun sier Bangladesh vil gjøre alt i sin makt for hjelpe. På kort sikt betyr det nødhjelp. På lengre sikt betyr det «å hjelpe dem hjem». Landets ledelse vil nemlig heller ikke ha rohingyaene. Særlig ikke i en tid hvor radikale politiske utfordrere kan kapitalisere på krisen.

For eksil-rohingyaer i Bangladesh, India og andre steder i verden, betyr «å vende hjem» å vende tilbake til et land som gjennom tidene har nektet dem statsborgerskap og tatt i bruk virkemidler for å ødelegge tilværelsen deres, i mindre og (langt oftere) større grad. I en slik sammenheng fremstår den bangladeshiske regjeringens planer om å løse sitt eget «flyktningproblem» gjennom å bosette de fordrevne på den golde, vær- og piratutsatte øya Bhashan (tidligere Thengar) Char likevel langt fra raust. Til tross for kjent kritikk mot denne ideen fra 2015, aner myndighetene nå et nytt mulighetsvindu for å gjennomføre den. I India har Modi-regjeringen brukt det vanvittige forslaget om å deportere 40 000 rohingyaflyktninger «hjem» som et middel til å styrke felles interesser, som økonomi og diskriminering av muslimer, med Myanmar.

Sympati etter katastrofer er ferskvare. Og egeninteresse veier fortsatt tyngst. Folk som rømmer fra ondskap tar derfor heller ikke varige velkomster for gitt. Rohingyane krenkes på det groveste, både i og utenfor Myanmar. Fremover kan menneskerettighetsbruddene de opplever i eksil også bli flere.

Maren Aase

Leave a comment

Your email address will not be published.


*