Tre scenarier for rohingyaene

Følgende kronikk publisert i Klassekampen 19. september

Photo: Christophe Archambault/AFP

Slutten for rohingyaene?

Det er snart over nå. Siden 25. august har over 400.000 rohingyaer flyktet fra hjemlandet Burma. Strømmen over grensen til Bangladesh er på 10-15 tusen daglig. I fjor kom det hundre tusen. Alt dette av en opprinnelig befolkning på 1,1 millioner. I tillegg lever allerede ytterligere 500.000 rohingyaer i eksil som følge av flukt eller arbeidsmigrasjon siden 1970-tallet, de fleste i Bangladesh, Pakistan og Saudi-Arabia. Rohingyaene har vært hundset av burmesiske hær og myndigheter over tiår og generasjoner. Bare et mindretall av rohingyaene lever fortsatt i Rakhine, provinsen i Burma som var deres hjemstavn. Snart vil de fleste av dem være i landflyktighet. Den burmesiske hærens fordriving har vært vellykket. Så hva skjer nå?
Et vellykket folkemord
Et sceario er at rohingyaene forsvinner som folkeslag. Allerede i 2015 mente International State Crime Initiative ved Queen Mary University i London at hærens aksjoner i Rakhine hadde folkemord som mål. Siden er ytterligere en tredjedel av befolkningen fordrevet. Folkemord betegner ikke mord av alle individer, men utslettelse av en kultur – språk, minnesmerker, hjemstavn. Allerede nå lever et flertall rohingyaene i eksil og flere er på vei. De fleste ender opp i Bangladesh.
Bangladesh har en befolkning på 160 millioner og rohingyaene har vist evne til å assimileres raskt og sporløst. De flere hundre tusen rohingyaene som var i Bangladesh allerede før den nåværende krisen er en del av den løse arbeiderklassen og landets omfattende og tilpasningsdyktige svarte økonomi. Språklig er de nært beslektet bangladesherne, og religiøst og på andre måter glir de lett inn i den generelle befolkningen. Mange bangladeshere er oppgitt over at rohingyaene bidrar ytterligere til et svulmende filleproletariat, men det har vært få organiserte protester. Etter en generasjon i Bangladesh vil rohingyaene opphøre som egen identitet og folkemordet være fullendt.
Et nytt Palestina
Et annet scenario er en enklave av elendighet og uro, støttet utenfra av krefter med ulike agendaer. Flyktningene bosettes nå i hovedsak i nyryddede leire langs grensen. Den bangladeshiske regjeringen ville opprinnelig stogge flyktningestrømmen fordi den fryktet at et større antall muslimske flyktninger i landet ville styrke bangladeshiske islamister. Regjeringen har snudd og nå får flyktningene omfattende bistand fra den bangladeshiske staten og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Men flyktningeflommen er for stor. Frivillige muslimske og islamistiske hjelpeorganisasjoner har funnet plass og bidrar i stort monn. Mange av disse driver aktivt i gråsonen mellom hjelp og rekruttering. Særlig viktig er landets største islamistorganisasjon, Hefazat-e Islam. Hefazat er stor nok til at den i 2013 mobiliserte den 100.000 i en demonstrasjon mot regjeringens sekulære politikk. Regjeringen til Sheikh Hasina er sekulær og progressiv, men neste år er det valg og den ønsker ikke Hefazat som uttalt motstander. Derfor akseptert regjeringen i fjor Hefazats krav om å rense skolebøker for ikke-islamsk innhold og den anerkjente Hefazats madrassaer som jevngode med offentlige skoler.
Videre er militante organisasjoner med internasjonale forbindelser aktive blant rohingyaene, og Al-Qaida, IS og Taliban har oppfordret muslimer til å ta til våpen for å hevne uretten. Geriljaorganisasjonen ARSA som stod for angrepene som utløste siste runde av fordrivinger ledes av en rohingya oppvokst i Saudi-Arabia og den finansieres derfra og fra Pakistan. Tyrkia, Iran, emiratene og andre med rivaliserende dagsorden har uttrykt sympati og sendt hjelp. Ulike lokale organisasjoner tar i mot og deler ut mat og medisin og knyttes gradvis til sine rivaliserende givere. Med petroleumsdollar i baklomma og internasjonal støtte kan disse bidra til at flyktningeleirene bli permanente, avhengige av subsidier fra Midtøsten. Det vil oppstå enklaver dominert av rivaliserende militante islamistorganisasjoner. En fare er at disse vil være mer opptatt av å styrte regjeringen i Bangladesh enn av å gjenerobre land i Rakhine.
Tilbakevending
Det tredje scenariet er det minst trolige. Rohingyaene får vende tilbake. De flytter tilbake til landsbyene og blir akseptert som etnisk minoritet i landets forfatning. Dette er Kofi Annans og vestlige regjeringers håp. Men det er urealistisk. Den reelle makten i Burma ligger hos hæren, og hærens dominante posisjon i Burma rettferdiggjøres av alliansen med militante buddhistiske nasjonalister. Ingen av disse vil ønske rohingyaene tilbake. Hærledelsen i Burma er dessuten vant til en status som internasjonal paria. Og de er godt vant med kampanjer mot etniske minoriteter. I årtier ble de jevnlig kritisert av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner for sin brutale fremferd, endog slavearbeid. I dag har landets myndigheter dessuten støtte fra Kina, India og andre på grunn av strategisk posisjon og gassfeltene som venter på å utnyttes. Rohingya-saken har dessuten gjort at Aung San Suu Kyi er politisk marginalisert og har mistet sin vestlige støtte. Så hvorfor gi seg?
Arild Engelsen Ruud
Universitetet i Oslo

Leave a comment

Your email address will not be published.


*