Når presidenter skiftes ut

Pranab Mukherjees liv og levnad er en imponerende fortelling om overlevelsesevne og instinkter av ypperste klasse. Som politiker er han mer en apparatsjnik, en som blomstrer og trives i lukkede rom og dunkelt belyste korridorer, enn en tradisjonell politiker som trives i rampelyset eller som karismatisk symbol på store folkemøter. Det er kanskje derfor ikke så galt at han endte sin lange karriere som president, for Indias presidenter har ikke tradisjon for å komme fra rekkene av mer støyende politikere. Enkelte av dem har ikke vært politiker i det hele tatt, slik som den høyt respekterte og folkekjære romfartsingeniøren dr. A.P.J. Abdul Kalam.

Pranab Mukherjee var imidlertid politiker, en av landets fremste. Han satt som finansminister på tredje året da han gikk av for å bli president. Før det hadde han også være finansminister en tidligere periode, dessuten forsvarsminister, utenriksminister og leder av underhuset (Lok Sabha) og av overhuset (Rajya Sabha). Han var valgt direkte bare to ganger, i 2004 og 2009, fra kretsen Jangipur hjemme i Vest-Bengal. Før det hadde han sittet hele fem perioder i overhuset, siden 1969. Representantene i overhuset velges ikke direkte, de velges indirekte, av allerede valgte representanter i delstatsforsamlingene. Det er et typisk trekk for en apparatsjnik å være valgt indirekte heller enn å måtte møte velgerne. Da han trakk seg som representant for Jangipur for å bli president ble sønnen hans, Abhijit, valgt i hans sted – noe som ikke er utypisk for kløktige indiske politikere.

President Pranab Mukherjee

I år er det imidlertid ugjenkallelig slutt for Pranabbabu. Det var under Manmohan Singhs tredje regjerings siste tid at han ble utpekt til president. Kanskje så han skriften på veggen? I alle fall tapte Kongresspartiet så det sang like etter, og Narendra Modi og BJP overtok regjeringskontorene. Pranabbabu ble sittende som president. Det er ingen tradisjon for å avsette presidenten midt i en periode, og samtidig er det heller ikke kjent at det har vært betydelige gnisninger mellom ham og statsminister Modi. Likevel er han en Kongressmann, og selv om det ikke er satt noen grense for gjenvalg av en president er det liten grunn for Mukherjee å tro at Modi nå, med all sin makt og popularitet, ikke vil forsøke å sikre seg en av sine i landets høyeste embede.

Selve prosedyren er litt komplisert og utfallet er ikke gitt. Valgkollegiet består av alle valgte representanter til de lovgivende forsamlingene på nasjonalt og delstatlig nivå, i alt nær 5000 mennesker. Alle disse har imidlertid ikke like mange stemmer. Stemmevekten avgjøres av folketallet i den delstaten de representerer. Til sammen fordeles over en million stemmer på de nær 5000 i valgkollegiet. Og selv om BJP sitter på mange av de store delstatene og har allierte seg med en rekke mindre partier er de like fullt 20.000 stemmer under halvveismerket.

Det betyr at regjeringsalliansens presidentkandidat må velges med kløkt. En sentrumskandidat kan gjøre det enkelt, men det er også nødvendig å ta hensyn til kjernevelgerne. Det vites lite om hvilke tanker man gjør seg i regjeringskorridorene, og ulike scenarier og taktiske hensyn gjør at svært så ulike navn nevnes i det store offentlige ordskiftet. Et av dem er M.M. Joshi, berømt, for ikke å si beryktet, tidligere BJP-minister. Et annet navn som har vært nevnt, nå kanskje lagt dødt, er Amitabh Bachchan, «Big B», landets mest kjente filmskuespiller og en som beundrer statsministeren. Et tredje navn nevnt er Gopal Gandhi, barnebarn, tidligere guvernør i Vest-Bengal, og norgesvenn. Men det er mange hensyn som skal tas. Det har for eksempel vært hevdet at der på tide presidenten velges blant landets adivasi-er, «stammefolkene». Ingen president har noen gang vært adivasi, samtidig som dette er en velgergruppe BJP er svært interessert i å tekkes.

Det viktigste denne gangen er muligens ikke hvem som blir president, men hvilken gruppe

hun eller han representerer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*