Historien om verdens mest beryktede diamant

Bokanmeldelse: «Kohinoor: The Story of the World’s Most Infamous Diamond», av William Dalrymple & Anita Anand
Juggernaut Books, New Delhi (2016), 239 s.

Mot midten av 1840-tallet kontrollerer britene størsteparten av det indiske subkontinentet og er i ferd med å bygge seg opp på sørsiden av elven Sutlej i Panjab. Innad i det mektige Sikh-imperiet hersker det dype splittelser etter Maharaja Ranjit Singhs død noen år tidligere. Britene vet å utnytte situasjonen og i klart mindretall klarer britene på få år å erobre Panjab, gjennom krig og politisk spill. Det en gang så mektige Sikh-imperiet går i oppløsning og tilbake står den unge tronarvingen Duleep Singh, politisk og territorielt avkledd, samt i besittelse av en beryktet diamant – selveste Koh-i-Noor. Duleep Singh blir imidlertid diamantens siste asiatiske besitter – Koh-i-Noor overrekkes britene og med det ender flere hundre års ferd gjennom Sentral- og Sør-Asia. Imperiet har fått sin juvel, men stanser historien her?

I kraft av å være en bestselgende forfatter og populær formidler av India, ligger det som regel en tykk eim av forventninger rundt William Dalrymples hyppige bokslipp. Denne gang er intet unntak og med på laget er den kjente britiske journalisten Anita Anand, i et forsøk på å nøste opp i den kompliserte og omstridte historien som omgir verdens mest beryktede diamant. Boken er delt i to: første del er skrevet av Dalrymple og omhandler den tidlige historien til Koh-i-Noor, fra tidlige ideer om diamanter generelt i eldre indiske tekster, til hvordan selve Koh-i-Noor dukket opp i India under Mogulriket, ble snappet av den persiske herskeren Nadir Shah, før den via Afghanistan (hvor den blant annet ble brukt som papirvekt av en lokal mullah) endte opp i Panjab, hos Maharaja Ranjit Singh. Del to er skrevet av Anand, og følger diamantens moderne (og høyst kontroversielle) historie, hvor britene tar Koh-i-Noor ut av India på midten av 1800-tallet og plasserer den i kronjuvel-samlingen i Tower of London.

For den historieinteresserte er boken spennende lesning, hvor intrigefullt hoffliv blant diamantens mange besittere skildres i detalj og på en underholdende måte. I kjent Dalrymple-stil trekkes det flittig på samtidige beretninger, hvorav mange er hittil uoversatte kilder fra persisk, sanskrit og urdu. Mye av mystikken rundt Koh-i-Noor er forankret i usikkerheten rundt dens opphav og livsløp, noe som blir tydelig problematisert i boken. Hvordan diamanten kom i Mogulenes besittelse, og om det var Mogulrikets grunnlegger, Babur, som brakte den til India på 1500-tallet, er vanskelig å vite. Flere av de «etablerte» historiene (reprodusert på blant annet Wikipedia) bærer preg av høyst usikker kildeføring og er rett og slett myter, skal vi tro Dalrymple og Anand. Inntil nye og sikre kilder dukker opp, er det per dags dato umulig å vite diamantens opphav. Og denne usikkerheten preger til en viss grad boken, ikke bare rundt diamantens historiske inntreden, men også dens liv og ferd gjennom Sentral- og Sør-Asia. Her er det tydelige hull i kunnskapen, og mange detaljer forblir uklare.

Det er i Sikh-imperiets Maharaja Ranjit Singhs eierskap Koh-i-Noors status virkelig får et løft, ikke bare som en verdifull edelsten som sådan, men også som et symbol på Singhs hardt tilkjempede suverenitet og uavhengighet som hersker i Panjab. Singh smykket seg med diamanten ved enhver anledning, noe som tiltrakk seg oppmerksomhet og beundring fra både indere og europeere. Maharaja Ranjit Singh ble imidlertid blant diamantens siste «beskyttere» i Sentral- og Sør-Asia etter britenes inntog i Panjab. Men ryktene om diamantens forbannelse over sine eiere fikk vind i seilene, da alvorlig sykdom og storm herjet overfarten til England. I tillegg fikk diamanten en lunken mottakelse blant publikummere i England, hvorpå Dronning Victoria selv uttrykte stor skepsis til det hun oppfattet som et stykke «tyvgods». Allikevel ble og er diamanten fortsatt i Englands varetekt, trygt plassert blant landets overdådige kronjuveler i Tower of London.

Og «dramaet» stopper ikke her. Flere land har de siste tiårene krevd å få tilbake Koh-i-Noor, da særlig grupper innad i India, Pakistan og Afghanistan. Til tross for at diamanten forlot Sør-Asia for over 150 år siden, fortsetter den å vekke et visst engasjement og interesse. I år 2000 sendte den fundamentalistiske afghanske grupperingen Taliban en forespørsel til Dronning Elizabeth, hvor de ba om at diamanten måtte returneres, slik at den kunne stilles ut i det utbombede museet i Kabul. Storbritannias daværende statsminister David Cameron ble konfrontert av indiske medier under et besøk til Panjab i 2010, om hvorvidt Koh-i-Noor bør returneres til India. Svaret var et forutsigbart, skjønt like skuffende, nei, med følgende begrunnelse: «If you say yes to one you suddenly find the British Museum would be empty». Og det er kanskje med dette samtidige perspektivet at boken blir ekstra interessant og lesverdig – diamanten er fortsatt kontroversiell.

Dalrymple og Anand har skrevet en bok for et bredt publikum og lykkes i stor grad med å popularisere et nokså ukjent emne for folk flest. «Kohinoor» er et solid stykke arbeid, som er lettlest og underholdende. Om dette er siste kapittel i soga om verdens mest beryktede diamant? Neppe, men en varm anbefaling til sommerens leseliste – ja!

Alexander Engedal Gewelt

Leave a comment

Your email address will not be published.


*