Bondevik og Kashmir

Kjell Magne Bondevik har vært i Kashmir og skriver i Aftenposten 19. juni at Norge bør påta seg en mer aktiv fredsrolle mellom India og Pakistan. Det er prisverdig at en mann med Bondeviks posisjon fronter et slikt initiativ.

Den rød streken viser den opprinnelige fyrstestaten Jammu og Kashmir. Den sørlige delen er den indiske delstaten Jammu og Kashmir, mens den vestlige og nordlige delen er pakistansk Azad Kashmir og Gilgit-Baltistan. De nordøstlige delene er okkupert av Kina.

Innlegget hans er imidlertid noe naivt på et par punkter. India har i tiår motsatt seg tredjeparts innblanding. Og det er ingenting som tyder på at de vil endre oppfatning i nær fremtid. De mener Kashmir er en del av India og at det først kan forhandles når Pakistan har akseptert dette. Pakistan mener hele Kashmir tilhører dem, men striden står om indisk Kashmir og Pakistan er derfor mer villig til å la tredjepart slippe til ved forhandlingsbordet.

Bondevik har også latt seg overtale av sine pakistanske verter til å mene at Kashmir bør få velge mellom India og Pakistan. Det er derfor det må forhandles mellom de to landene. Men det er lite som tyder på at folk i Kashmir ønsker tilhørighet til Pakistan. Språklig og kulturelt er det lite som knytter dem til dagens Pakistan. Ulike tolkninger av islam og en lenge pågående wahhabisering av Pakistan har ikke gjort kasjmirerne mer velvillige overfor Pakistan enn bengalerne var det frem til 1971 (da Bangladesh rev seg løs etter en blodig krig).

Bondeviks årsaksforklaring er også feilaktig. Det er en ofte gjentatt påstand at konflikten om Kashmir har vart siden 1947. Det har vært to kriger (1947 og 1965) og en nesten-krig (Kargil, 1999). Men uroen i Kashmir-dalen i dag stammer fra slutten av 1980-tallet da den indiske sentralregjeringens sluttet å følge demokratiske spilleregler i delstaten. En rask eskalering av uro som følge av brudd på menneskerettigheter, overgrep fra politi og hær, og vanstyre har bidratt til misnøye, arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon. Det er nok en del kasjmirere som ønsker seg uavhengighet, og enda flere ønsker større grad av selvstyre innenfor en indisk republikk, mens et flertall bare ønsker slutt på konflikten.

I tillegg har grensekryssende terrorister fra treningsleirer i pakistansk Kashmir og fra Afghanistan bidratt til volden, noe også den amerikanske holdningen til konflikten reflekterer. Det er sterke krefter på pakistansk side som gjerne ser at konflikten opprettholdes, ikke minst innenfor militæret. Når Bondevik gjør et nummer av daværende president Musharrafs fredsfølere overfor India, så overser han at samme Musharraf som øverste forsvarssjef noen år tidligere stod bak nesten-krigen i Kargil. Det var for å torpedere daværende statsminister Nawaz Sharifs fredsfølere overfor India. I tillegg kommer at etterretningen spiller sitt eget spill. Særlig Pakistan er en fragmentert stat, hvor ulike grener spiller sitt eget spill.

Delelinjen mellom indisk og pakistansk Kashmir har vært en realitet siden 1947. Det er på tide å akseptere den, for begge stater. Og det er på tide for begge stater å ta på alvor misnøyen, den økonomiske stagnasjonen og det manglende demokratiet – på hver sin side av delelinjen.

Arild Engelsen Ruud

Leave a comment

Your email address will not be published.


*