Katastrofehjelpen som ikke kan deles ut

I fjor sommer skrev FokusIndia om syklonen Roanu, som rammet hundretusener og drepte om lag 30 mennesker i Bangladesh. Slike voldsomme naturfenomen skaper overskrifter. Etter hvert som tiden går ebber derimot oppmerksomheten ut, selv om det ofte er i kjølvannet av katastrofen at de overlevende strever mest. Etter jordskjelvet i Gujarat (India) i 2001 hørte antropologen Edward Simpson dette strevet omtalt som det «andre jordskjelvet». Folk som mistet det meste etter Roanu opplever nå den «andre syklonen».

Tidlig i vår fikk denne usynlige prosessen uvanlig oppmerksomhet fra Dhaka, da Transparency International Bangladesh (TIB) slapp en rapport om katastrofehåndteringen etter Roanu basert på studier fra fem (Chittagong, Cox’s Bazar, Lakshmipur, Bhola og Barguna) av de atten rammede distriktene. Det er tre grunner til at rapporten, som kritiserer nødhjelpsarbeidet, er svært viktig:

For det første peker den på vesentlige svakheter som det haster å håndtere i det ellers godt utbygde katastrofeberedskapssystemet. For eksempel støtter den forskning som har påvist at de om lag fire tusen syklonsentrene («cyclone shelters») som finnes langs kysten av Bangladesh er alt for få, lokalisert for langt unna de mest utsatte, bygd med for dårlige materialer og har for store vedlikeholdsetterslep. Studier har vist at det fremdeles er mange som ikke evakuerer under farlige stormer. Når folk har god grunn til å mistenke at syklonsenteret blir for fullt eller at det ikke vil tåle stormen, er det kanskje ikke så rart?

Syklonsenter under oppføring langs sørkysten av Bangladesh. Foto: Helena Wright/Flickr

For det andre tar rapporten opp en helt grunnleggende årsak til at så mange rammes av både katastrofer og mangelfull katastrofehjelp: Politikk. Rapporten fremhever «partisan behaviour», politisk innflytelse og korrupsjon fra lokale myndigheters side som et hinder for rettferdig fordeling av ressurser folk trenger for å komme på beina igjen. Bildet som tegnes ligner egne observasjoner etter syklonen Sidr (2007). På den tiden (2007-2008) var Bangladesh styrt av en militærstøttet «nøytral» overgangsregjering mens de øverste politiske lederne satt fengslet grunnet korrupsjonsanklager. Til tross for en utbredt oppfatning av at nødhjelpen etter Sidr derfor var mindre manipulert, var lokale politiske eliter selvsagt aktive i distribusjonen, som både hjelpere og manipulatorer. Fordi det å samarbeide med «lokale» er vesentlig i internasjonalt nødhjelpsarbeid legges mye til rette for at ressurser blir klientilistisk kapital. Lokalt blir heller ikke dette nødvendigvis opplevd som noe oppsiktsvekkende: For fattigfolk som hadde mistet det meste under Sidr var det å måtte betale penger for å bli nedtegnet på nødhjelpslisten flere steder vanlig. Såpass vanlig at jeg fikk høre at med tanke på nytteverdien av nødhjelpen var det «faktisk ikke var så dyrt denne gangen».

For det tredje leverer rapporten en mangelvare innen katastrofehjelp: Kritisk søkelys! Når lederen av TIB peker på at rollen Bangladesh spiller som foregangsland innen katastrofehåndtering kan blir mer troverdig ved å sikre større gjennomsiktighet og ansvarliggjøring, har han ikke bare helt rett. Han tilfører også en mer aktiv bruk av rettighetsperspektiver på naturkatastrofer til et «sivilsamfunn» der de fleste først og fremst fokuserer på leveranser i slike situasjoner – enten de er basert på behov eller myter.

Vaktbikkjene trengs i katastrofefeltet, særlig når den første oppmerksomheten ebber ut. Når kritikere trekker på lokalkunnskap blir de også relevante. Om det lykkes å omsette slike innsikter til endring derimot, blir et annet spørsmål – som ikke er mindre politisk.

Maren Aase, SUM, UiO

Leave a comment

Your email address will not be published.


*