Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord

Ivo de Figueiredo:

En fremmed ved mitt bord. Familefortelling. Oslo: Aschehoug, 2016.

«Historieskrivning er så inni hampen stedsforankret!», utbrøt en eks-kollega en gang. Han hadde trålet bygdebøker på jakt etter dokumentasjon om familier som emigrerte til andre landsdeler eller helt til Amerika. Dessverre ble utflyttere skrevet raskt «ut or soga» så snart de forlot hjembygda. De eneste unntakene var de som gjorde det så godt at ble udødeliggjort som bygdas store sønn.

Dette utbruddet rinner meg jevnlig i hu mens jeg leser Ivo de Figueiredos familehistorie. Hans oldeforeldre hadde opphav i Goa, nærmere bestemt i småbyen Saligão. De var katolske goanesere av stolt, brahminsk opphav som både eide jord og hus. For velutdannede, språkkyndige goanesere tilbød det britiske imperiet interessante karrieremuligheter utenlands. På slutten av 1800-tallet flyttet derfor oldefaren og kona til øya Pemba nord for Zanzibar for å ta seg jobb som postmester. Paret fikk en rekke barn, deriblant Ivos bestefar, og oppgraderte etter hvert til Zanzibar. Bestefaren flyttet videre til Dar-es-Salaam og Nairobi, der han ble far til en tallrik barneflokk. Ett av barna var Xavier Hugo, som skulle ble Ivos far. Xavier ble på sin side sendt til England for å utdanne seg til ingeniør. Nå er vi kommet til 1960-tallet, og her faller han pladask for Marit fra Bamble i Nedre Telemark.

Etter mye nøling fra Marits side ble det de to, Bamblejenta og goaneseren fra Nairobi. Sammen slo de seg ned i Langesund, Bambles sjarmerende lille kystby. Som ingeniør fikk Xavier lett arbeid, og gjennom den katolske kirken i Porsgrunn fikk han et omfattende nettverk.

Men ro fant han aldri. Med årene utviklet han et voldsomt sinne, ble uberegnelig og tidvis voldelig, forstår vi. Resultatet var skilsmisse og sønner som holdt faren på avstand. Først mange år senere gjenopptok de kontakten. I mellomtiden hadde faren flyttet til Alfaz del Pi sammen med noen tusen andre norske Spania-pensjonister. Sin indre goaneser bevarte han imidlertid helt til demensen spiste opp hukommelsen, og boken avsluttes med et lystig slektstreff i Alfaz del Pi, der et trettitalls etterkommere etter Saligão-utvandrerne strømmet til fra hele verden.

Denne globale slektshistorien brettes ut gjennom tre hovedgrep. Det første er en reise i forfedrenes fotspor, der forfatteren leter etter gravsteiner, finner hus hans slektninger har bodd i eller folk som kjente dem. Det andre er kombinasjonen av egne erindringer og innsamlede fotografier, lydbånd og brev. Her er det tydelig at vi har med en faghistoriker å gjøre. Foruten kildebruken utviser han stor nennsomhet i sin behandling av følsomme temaer, noe som vitner om sterk forskningsetisk bevissthet snarere enn en knausgårdsk sensasjonalisme.

Det tredje grepet – som gjør den relevant for Fokus India – er den historiske kontekstualiseringen som tydeliggjør hvordan De Figueiredo-familiens migrasjonshistorie var del av et kolonialt migrasjonsmønster fra India via andre deler av det Britiske Imperium og ut til resten av verden.  Det finnes jo en rekke familier som Ivos; familier som utvandret fra India via Afrika og videre til europeiske land som lille Norge, eller til USA. Slike familier finner vi verken i norske bygdebøker eller i lærebøkene på India-studier. Faktisk finner vi dem knapt i migrasjonsstudier lenger ettersom dette forskningsfeltet blir stadig sterkere farget av statens behov. De Figueiredo skal derfor ha takk for å sette Afrika-indernes historie på kartet på norsk, og det på en så lesverdig måte.

Forfatterens siste stopp er Saligão, den goanesiske landsbyen som oldefaren forlot. Huset hans står her fortsatt, og her finner han folk som både kjenner hans familiemedlemmer og hans forfedres høystatusposisjon. Ringen er sluttet.

Kathinka Frøystad

Leave a comment

Your email address will not be published.


*