Jentekamp og «beskyttelsens» politikk i Bangladesh

Foto: Asian Development Bank

Aktivister i Bangladesh varsler at den forestående kvinnedagen vil markeres som en «Black Day» for jenter i landet. Årsaken er at Parlamentet har vedtatt en lovendring som åpner for aksept av barneekteskap «i spesielle tilfeller». Endringen representerer et stort tilbakeslag.

The Child Marriage Restraint Act 2017 bygger på forslaget om å senke minimumsalderen for jenters ekteskapsinngåelse fra 18 til 16 år, luftet av Awami League-regjeringen i 2014. Ideen møtte motstand og ble tilsynelatende forkastet. I lovteksten Parlamentet vedtok forrige mandag beholdt politikerne attenårsgrensen. De økte også strafferammene. Åpningen for å tillate barneekteskap i «spesielle tilfeller» har derimot fått rettighetsforkjempere til å slå alarm. Lokale domstoler skal avgjøre om «spesielle tilfeller» er tilstede. Hva som angivelig kan gjøre barneekteskap akseptabelt er uklart, men graviditet har vært nevnt – av statsministeren selv. Sheikh Hasina, leder av landets største og tradisjonelt sekulære parti, argumenterte for at det kan være i purunge mødres interesse at barna vokser opp i ekteskap og la til at dette var viktigere i Bangladesh enn i Vesten. Hennes hovedinnvending mot kritikerne var at de ikke kjenner realitetene i det bangladeshiske samfunnet.

Når kritikken hovedsakelig er fremstilt av store, nasjonale kvinne- og utviklingspolitiske organisasjoner som Manusher Jonno Foundation, Ain o Salish Kendra, Bangladesh Mahila Parishad og BRAC fremstår statsministerens påstand mildt sagt søkt. Når slike hevder at jenter nå kan tvinges til å gifte seg for tidlig, i ekstreme tilfeller med egen voldtektsmann, er det nettopp av erfaring. Verken foreldre eller lokalsamfunn er nødvendigvis garantister for jenters rettigheter. I et patriarkalsk samfunn, der penger og forbindelser er vesentlige for å navigere seg gjennom livet, er heller ikke rettssystemet immunt mot manipulasjon.

Problemene med barneekteskap er mange. Aller viktigst er krenkelsen av unge menneskers rett til å bestemme over eget liv og helse. Jenter fra fattige kår er spesielt utsatt. I et mannsdominert samfunn og arbeidsmarked investeres mer i gutter. Å gifte bort en datter tidlig kan også være motivert av en idé om beskyttelse: Selv om det innebærer krenkelse, kan foreldre oppfatte det som «mildere» enn overgrep de frykter kan skje utenfor deres kontroll. Denne holdningen til «beskyttelse» er heldigvis i bevegelse. Økonomisk, kulturelt og sosialt øker jentemakten. Jenter gifter seg senere, går lengre på skole og får færre barn enn før. Det fins motstand – men også foreldre som vokser med døtrene og gleder seg over deres selvstendighet. Det er likevel langt igjen: UNICEF anslår at én av fem bangladeshiske jenter er gift allerede ved 15års-alderen, mens annenhver jente er gift når hun er 18.

Så lenge Bangladesh har eksistert har barneekteskap vært ulovlig. Håndhevelsen er derimot svak. I en slik kontekst har den moralske motmakten som en definitiv minimumsalder for giftemål har gitt, vært ekstra viktig for mobilisering. Historiene om krefter i lokalsamfunn som har klart å stoppe barneekteskap blir flere. Kritikere som Girls Not Brides Bangladesh roper derfor varsku om muligheten for at den nye loven i verste fall kan føre til at minimumsalder for ekteskap i realiteten opphører.

Å hevde at man vil beskytte jenters «ærbarhet» ved å begrense rettighetene deres er et gammelt og utbredt triks. Når argumentet fremføres av en kvinnelig statsminister i et land som er lovprist for kvinners fremgang de siste tiårene er det likevel oppsiktsvekkende. Statsministerens holdning kan også fremstå merkelig når Bangladesh nylig har forpliktet seg til å bekjempe barneekteskap.

Fra et realpolitisk perspektiv gir imidlertid statsministerens holdning stor mening. Regjeringens hovedutfordrer Bangladesh Nationalist Party har historisk vunnet på å alliere seg med folk som mener politikk og religion hører sammen. For en statsminister som søker stemmer for å bli gjenvalgt om et par år, er det derfor få nye støttespillere å hente i det sekulære og Dhakaintellektuelle landskapet. Innskrenkingen av jenters rettigheter like etter å ha revidert pensum i grunnskolen markerer en politisk dreining i Bangladesh, i konservativ retning. Slik delvis stagger og delvis allierer regjeringen seg med islamistiske krefter, som for eksempel bevegelsen Hefazat, som de siste årene har vist evne til å mobilisere enorme folkemengder. Statsministeren smir mens regjeringsmakten er varm og reiser nye allianser samtidig som partiet hennes setter statsmakten inn mot opposisjonspolitikere og deres allierte.

Budskapet fra det solide nettverket av menneskerettighetsforkjempere i Bangladesh er klokkeklart: Utdanning, deltakelse, rettigheter, forbilder, yrkesmuligheter og organisering beskytter unge jenters muligheter til å realisere seg selv. Ekteskap gjør det ikke. Landets ledere er tilsynelatende uenige. Det er all grunn til å spørre seg om dette primært skyldes et ønske om å beskytte jenters – eller egen – posisjon.

Maren Aase, SUM, UiO

Leave a comment

Your email address will not be published.


*