2017 – et jubelår i indisk polarhistorie

For 35 år siden, den 9. januar 1982, ankret ekspedisjonsskipet «Polar Circle» opp et lite stykke utenfor den japanske forskningsstasjonen Showa i Øst-Antarktis. Under ledelse av marinbiologen Syed Zahoor Qasim, gikk en gruppe på 21 indiske forskere og vitenskapsmenn i land på Dronning Maud Land, etter en drøy måned til sjøs. Ferden hadde startet i Goa i desember 1981, med en rask stopp innom Mauritius for å plukke opp nødvendig utstyr for oppdraget i isødet. Ekspedisjonens hovedmål var å legge fundamentet for videre forskning i Antarktis, med blant annet å initiere vitenskapelige undersøkelser på kontinentet og omkringliggende havområder, samt opprette permanent infrastruktur for senere ekspedisjoner.

Det nylig etablerte Department of Ocean Development (DoD) stod bak ekspedisjonen, med en klar kommandolinje fra Indias daværende statsminister Indira Gandhi. Gandhi hadde satt sin personlige prestisje i prosjektet om å nå Antarktis med en fullverdig indisk ekspedisjon, som under kodenavnet «Operation Gangotri» i all stillhet skulle etablere fast indisk nærvær på det sydlige kontinent. India ville dermed bli et av de første såkalte utviklingslandene til å gjennomføre en seriøs vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis. Det var derfor ikke overraskende at ilandstigningen denne antarktiske sommerdagen i januar 1982 skapte overskrifter og oppmerksomhet internasjonalt. Til tross for Indias trykk på det vitenskapelige, med ønsker om å bygge verdifull kompetanse innenfor polarforskning, utløste ekspedisjonen en rekke spekulasjoner rundt landets egentlige motiver. New Scientist rapporterte om ekspedisjonen under overskriften «Indians quietly invade Antarctica», mens The New York Times gikk et skritt videre og stadfestet at ekspedisjonen utvilsomt ville reise en rekke politiske spørsmål ettersom Antarktis var «… the focus of mounting international tension over who should control its potential energy and food resources.»

En viktig årsak til disse reaksjonene lå i Indias manglende signering av Antarktistraktakten, et internasjonalt rammeverk som forvalter alle områder sør for 60°S. India ble derfor det første landet som sendte en fullskala ekspedisjon til Antarktis uten å være medlem i denne «eksklusive» klubben, slik India så det.

Og riktignok inneholdt Indira Gandhis «drøm» om Antarktis enkelte geopolitiske visjoner i en tid hvor kald krig mellom Øst og Vest satte dype spor globalt. India hadde forsøkt å navigere mellom blokkene som selvstendig utenrikspolitisk aktør etter uavhengigheten i 1947, med Indiras far, Jawaharlal Nehru, ved statsministerroret. I denne prosessen dukket faktisk Antarktis opp allerede på midten av 1950-tallet, da Indias representant i FN, diplomaten Arthur Lall, la frem «The Question of Antarctica». På vegne av statsminister Nehru (og ført i pennen av stjernediplomaten og senere forsvarsminister V.K. Krishna Menon) forsøkte Lall å fremme et forslag til FNs Generalforsamling hvor Antarktis skulle være en atomvåpenfri sone, et sted for fredfullt internasjonalt samarbeid. Sterkt preget av opprusting og kald krig-retorikk fryktet Nehru at Antarktis kunne bli et sted hvor datidens supermakter USA og Sovjet kunne barke sammen i full atomkrig. Forslaget ble imidlertid møtt med kraftig motstand fra flere hold, aller sterkest fra Storbritannia, Argentina og Chile, nasjoner som selv hadde fremmet territorielle krav på deler av kontinentet. Nehru kastet dermed inn håndkleet et par år etter, da han tydelig skuffet medga overfor det indiske parlamentet: «We thought it would be desirable to have a discussion about this in the UN».

Da Antarktistraktaten så dagens lys i 1959, valgte India å stå utenfor, til tross for at India i grunn hadde få innvendinger å komme med. Antarktis «forsvant» dermed ut av indisk utenrikspolitisk diskurs, helt frem til 1981, da Indira Gandhi satte sin «livslange drøm» ut i livet og sendte 21 indere av gårde mot sør. Til tross for enkelte utfordringer og vanskeligheter (som det å benytte hvite telt under midnattssol), ble ekspedisjonen hyllet som en stor suksess. Ikke bare vitenskapelig, men også for Indira Gandhi personlig. Frimerker med bilde av ekspedisjonen ble utstedt av det indiske post- og televerket og Indira Gandhi sendte sin personlige gratulasjon til forskerne på isen.

Året etter, i 1983, valgte imidlertid India å ratifisere Antarktistraktaten og fortsatte i tillegg med årlige ekspedisjoner. I 1984/85 ble Indias første permanente base, «Dakshin Gangotri», opprettet, og siden har flere kommet til: «Maitri» i 1989 og «Bharati» i 2012. I 2007 var India vertskap for det 30. Antarctic Treaty Consultative Meeting (ATCM), et årlig møte for traktatens signaturland. I Nehrus ånd konkluderte Indias daværende utenriksminister, Pranab Mukherjee, møtet i New Delhi med å trekke frem ikke bare viktigheten av fredfullt samarbeid i polarområdene for å sikre disse for fremtidige generasjoner, men også Indias forpliktelser i dette arbeidet.

2017 markerer også ti år siden India rettet oppmerksomheten nordover, mot Arktis. Her har India etablert forskningsstasjonen, «Himadri», i Ny-Ålesund, samt ytret ønsker om videre utvidelser. I mai 2013 ble India, sammen med flere asiatisk land, opptatt som observatør i Arktisk Råd, et multilateralt forum viet nordområdene. Representerer denne polare interessen en ny trend i indisk utenrikspolitikk? Neppe, men med dette har India sluttet sirkelen mellom de «tre polene» – Antarktis, Arktis og Himalaya – tre viktige områder for klimaforskning. De rent geopolitiske ambisjonene bak denne satsningen forblir allikevel uklare, men India viser nå for alvor et ønske om å befeste sin posisjon som «polarnasjon».

Alexander Engedal Gewelt

Frimerke til minne om sydpolekspedisjonen

Leave a comment

Your email address will not be published.


*