Tre ukjente fakta om 1971

21-7-690x450I dag er det 45 år siden Bangladesh ble en uavhengig stat. Den 16. desember 1971 underskrev den pakistanske øverstkommanderende i det som ble kalt «the eastern theatre» et stykke papir hvor han overga seg og sine styrker til den indiske angrepsstyrkens øverstkommanderende. De to øverstkommanderende var naturligvis gamle kjente. De hadde trådt sine tidlige militærstøvler sammen den gang India var britisk – bare en 25 år tidligere.

Fakta 1

Pakistanerne overga seg til inderne. Dette er en kilde til både irritasjon og forvirring. Krigen hadde pågått siden mars, altså i ni måneder allerede, og inderne hadde kommet inn bare helt på tampen og knappe fjorten dager før pakistanerne måtte gi seg. Bangladesherne synes dette er ille. Da filmen Gunday omtalte krigen i 1971 som en indisk-pakistansk krig, ble bangladesherne fryktelig oppgitte. Det var jo deres krig! De hadde kjempet i ni måneder og så uendelig mange av deres var døde! Men fakta er at da pakistanerne overga seg var det til inderne, og ingen bangladesher var til stede. Dette passer pakistanerne godt, for det er mer ære i å ha overgitt seg til det langt større India enn å ha måtte bite i gresset for en gjeng bengalske opprørere. Inderne tok nesten hundre tusen pakistanere til fange. Ingen stor ære for pakistanerne. Men enda viktigere for pakistanerne er nok at de kan skylde på indernes intervensjon for at den pakistanske helstaten falt fra hverandre. Landet var jo opprinnelig tuftet på ideen om at de indiske (sørasiatiske) muslimer skulle få ha sin egen stat. Og gode muslimer lever jo i fred og fordragelighet med hverandre. Når pakistanerne kan legge skylden på inderne slipper de å innrømme sin egen manglende hensynstagen til de bengalske muslimer.

Fakta 2

Mange bengalere var mot uavhengighet. De fleste var for, helt klart, men betydelige grupper var mot. Overraskende nok var en del av de etniske minoritetene mot uavhengighet. De fryktet at det bengalske flertallet ville dominere i en uavhengig stat og at de som minoritet ville leve bedre i den multietniske helstaten Pakistan – sammen med balutsjer, sindhis og mange andre. For eksempel var det en konge som stilte seg så entydig på Pakistans side at han måtte flykte da krigen gikk mot slutten. Han ble senere ambassadør til FN for Pakistan. En annen gruppe som var mot uavhengigheten var store deler av den urdutalende minoriteten. Disse var pakistanere i den ekte betydningen, mennesker som identifiserte seg med helstaten. De fleste av dem var opprinnelig fra det nordlige India og hadde flyktet til Pakistan etter 1947. De fleste muslimer fra det nordlige India som dro til Pakistan i 1947 dro til vest og ble kjent som den etniske minoriteten mojahir. Men en del dro til øst og det som i 1971 endte opp i en uavhengighetskamp. Og til sist var en del konservativt religiøse mot uavhengigheten. Disse hadde ofte tilhørighet til det konservative Jamaat-e-Islami eller andre tilsvarende partier. Disse gruppene dannet noen av de verste militiagruppene i krigen og bidro aktivt til mord og voldtekt og en del av de verste overgrepene i løpet av de ni månedene krigen varte. Særlig er de kjent for å ha drept intellektuelle og hinduer. Om det var religiøs overbevisning eller overmot og voldstrang som trakk individer til disse grupperingene er uvisst, skjønt mange av dem var svært unge og en del av dem har nå de siste årene blitt stilt for retten.

Fakta 3

Når bangladesherne snakker om krigen snakker de ofte også om folkemord, og uavhengighetskrigen i Bangladesh omtales også ofte som et folkemord i internasjonal litteratur – skjønt gjerne som et av de minst omtalte folkemordene i det 20. århundre. Og det var svært mange mennesker som omkom eller som ble drept. Anslagene varierer fra tre hundre tusen til tre millioner. Det siste er det offisielle tallet. Mer sikre er tallene på flyktninger til India: ti millioner. Mange omkom under flukten, eller i de skrekkelige forholdene som rådet i flyktningeleirene særlig den første tiden. Men dette er kjente forhold. Mer ukjent er at pakistanerne og deres medløpere aktivt søkte å drepe samfunnets lederskikt, særlig de bengalske intellektuelle, noe som kvalifiserer til å bli definert som folkemord. Særlig pekes det på den 14. desember, to dager før pakistanerne overga seg. Den dagen eller snarere natten ble en rekke intellektuelle hentet hjemme og skutt. Men det er også et annet forhold som gjør at krigen i 1971 kvalifiserer til betegnelsen folkemord, og det er de direkte og målrettede angrepene på hinduer. Fra krigens første dager var hinduene spesielt utsatte. De aller verste angrepene i mars 1971 var rettet mot hinduene i gamle Dacca (Dhaka). Hinduer fortsatte å være angrepsmål og utsatt for overgrep gjennom hele krigen, og de som kunne flyktet hals over hode. De aller fleste av dem som kom seg over grensen til India kom aldri tilbake.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*