India sett med Rødt!

Seneste nummer av tidsskriftet Rødt! har en temaseksjon om India. Det er deprimerende lesning.

tidsskriftet rødt! forsiden 3//2016, temanummer India

tidsskriftet rødt! forsiden 3//2016, temanummer India

Temaseksjonen om India har tittelen «sult, overflod og kamp». I de fire artiklene er det sulten som får mest plass; overfloden lurer i bakgrunnen; og kampen – for et mer sosialt rettferdig India gjetter man på – fortoner seg som et fjernt håp. I tillegg til de fire artiklene er også en kort innføring til Arundhati Roy tatt med, og et lengre essay av henne (Trickle Down, 2010), oversatt fra engelsk. Vi ser ikke på disse her.

I den første artikkelen skriver Unni Kjærnes om matsikkerhet. Hennes diagnose av Indias problemer på dette området er riktig: mange er underernærte, mange sulter og mange har ikke tilgang til maten de trenger for å leve et anstendig liv. Det er lett å være enig i at kapitalistiske markeder nok kan ha mange sterke sider, men en sosialt rettferdig omfordeling av mat er ikke en av dem. Langt vanskeligere er det å finne gode alternativer. Kjærnes tenker høyt om økologiske løsninger drevet av småbønder og om jordreform. Begge er sympatiske forslag. Men man vil sannsynligvis ha nytte av å tenke tanken litt videre: hvordan få småbønder engasjert i et grønt skifte når det å være liten bonde i dag er deres «employment option of the last resort?» Og vil jordreform være nyttig når et ganske rimelig tak på jordeierskap på 8 hektar ikke engang vil gi en femtedel av et hektar for omfordeling til hver av Indias jordløse husstander? Selv 0,2 hektar hjelper naturligvis for den som intet land har fra før, men jordreform på denne skala kan neppe være hovedsvaret på Indias utfordringer omkring matsikkerhet.

Aksel Nærstad skriver om WTOs regelverk og om hvordan dette er med på at reprodusere sult og fattigdom. I artikkelen som i hovedsak handler om WTOs regler og internasjonale handelsavtaler fremhever han kort Indias politikk om å sikre tilgang på mat til en fast lav pris til befolkningen og særlig til dem som lever under fattigdomsgrensen, som et eksempel på en moderat vellykket politikk som WTO aktivt prøver å demontere.

I artikkelen «Angår India oss?» gir Arnljot Ask oss først en historisk gjennomgang av Indias utenrikspolitikk og globale ambisjoner. På 2000-tallet karakteriseres India som en atommakt med styrket økonomi og stor fremtidsoptimisme som hevder sine utenrikspolitiske ambisjoner gjennom et pragmatisk forhold til verdens stormakter. Men landet mangler fortsatt tyngde økonomiske så vel som militært, og har ikke greid å takle sine store utfordringer med fattigdom og ulikhet. Ask siterer et Mumbai-basert økonomisk institutt som tegner et mer pessimistisk bilde: stormaktsambisjonene tilhører en avsondret elite og står i direkte konflikt med det som er i folkets interesse. Et tettere forhold til USA kan føre India opp i konflikt med Kina. Elitens ambisjoner tvinger India til å bidra tungt i blant annet internasjonale operasjoner og programmer innenfor romfart og atomkraft, og dette går på bekostning av satsing på innenlandsk småskalaindustri og jordbruk. Grunntanken Ask presenterer er at den økonomiske veksten ikke har kommet folk flest til gode, men dette er ikke helt riktig. Den økonomiske ulikheten mellom fattig og rik er økende, men forskningen viser også at andelen fattige har sunket de siste tretti årene.

Det finnes også helt andre svar på spørsmålet om hvorvidt India angår oss. Landet er allerede en global stormakt i kraft av sin kulturelle innflytelse, og kyllingcurry, yoga og Bollywood er kjente og kjære størrelser både hos Vesten og resten. Også for det norske næringslivet er det lenge siden India var et fjernt og eksotisk sted. Hjemlige produsenter av varer og tjenester fra mobiltelefoni til sjømat ser India som et attraktivt marked, landet er en viktig leverandør av klær, transportmidler og metallvarer til Norge, og sektorer som IT og sjøfart samarbeider tett med indiske kolleger og ansatte. En mer treffende overskrift ville vært å spørre hvorvidt Indias stormaktsambisjoner kommer folk flest i landet til gode, for det er dette spørsmålet artikkelen gir et godt svar på.

Til sist har Tore Linné Eriksen en tre-siders anmeldelse av Praful Bidwais siste bok, om de utfordringer den indiske venstresiden står overfor. Boken til Bidwai har fugl Føniks som sin bærende symbolikk, og Eriksen deler dette håpet om at den indiske venstresiden skal komme seg opp «fra dagens hengemyr» til å bli et meningsfullt antikapitalistisk alternativ. I følge Eriksen er det på tre punkter Bidwai er særlig kritisk til den tradisjonelle indiske venstresiden og som han mener bidro til dens fall: den utviklet ikke sin egen strategi tilpasset indiske forhold, slik som å konfrontere kastesystemet; partistrukturen forble autoritær og gammelmodig, sterkt sentralisert og uten representasjon fra kvinner eller lavkaste; og det skjedde en ideologisk glideflukt fra venstre til høyre.

Bidwais manifest, som Eriksen synes å støtte, ser de tradisjonelle venstrepartiene som en mulig del av en ny venstreside, en venstreside som i første rekke formes av de nye bevegelsene – frivillige organisasjoner og aktivister for kvinnefrigjøring, miljø, bedre arbeidsforhold, kollektivtrafikk, dalitrettigheter. Dette brede og folkelige mangfold av bevegelser vil sammen kunne kjempe mot hindu- og høykastesjåvinismen, nyliberalismen og miljøødeleggelsene.

Det er ikke vanskelig å være enig i analysen av venstrepartienes fall, eller å dele håpet om en snarlig bedring. Det er litt verre å se at et konglomerat av småbevegelser sammen skal kunne vinne frem i det indiske valgdemokratiet. For Indias demokrati har vist seg grøderik mark for svært selvsentrerte ledere, populistiske «folkets representanter», generøse med statens penger, og ofte villig til å inngå kompromisser med djevelen. Den fremste egenskapen det indiske valgdemokratiet har dyrket frem er evnen til å få ting gjort, «by hook or by crook». Ærlige rettighetsforkjempere vil møte en kraftig oppforbakke. En av de få som har maktet overgangen fra aktivist til politiker er AAP-lederen Arvind Kejriwal, men et av hans første trekk var å bli kvitt sine ideologiske våpenbrødre.

Samlet sett gir tidsskriftets temaseksjon et godt innblikk i det antropologene Alpa Shah og Stuart Corbridge nylig kalte «the underbelly of the Indian boom». Det er viktig å fremme dette perspektivet, og derfor er temaseksjonen relevant og interessant lesning. Man skal bare ha i mente at dikotomiene som trekkes opp – mellom folk og elite, vinnere og tapere, helter og skurker – er meget skarpe.

Rødt! ble lest av Guro W. Samuelsen, Kenneth Bo Nielsen og Arild Engelsen Ruud

1 Comment on India sett med Rødt!

  1. Hvem er «venstresiden» og «venstrepartiene» som snakkes om her? Dette er vage begrep som ikke funker når man snakker om disse temaene. I India finnes det ett klart skille. Noen partier deltar i og støtter folkekrigen og noen står på andre siden i denne krigen og deltar heller i det borgerlige demokratiet. På begge disse sidene vifter folk røde flagg, kaller seg «venstre», kommunister, progressive osv.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*