Fortapt i motsigelse

mqdefault2. september gikk en landsomfattende generalstreik av stabelen i India. Streiken viser at det er vilje i folket til å tale Modi-regjeringens anti-arbeidslovgivning imot. Veien videre i retning en betydelig endring av arbeidslovgivningen til fordel for arbeiderne er allikevel lang å gå. Og vil en slik endring egentlig ha noe å si for arbeidernes ve og vel?

Indias økonomiske vekst er et faktum. Ifølge landets sist publiserte femårsplan gjeldende for perioden 2012-2017 er målet at myndighetene skal bidra til «inkluderende vekst». Allikevel står majoriteten av Indias interne migrantarbeidere, en av de største bidragsyterne til denne veksten, utenfor tildeling av en rekke velferdsgoder. Dette til tross for tilstedeværelse av et av verdens mest omfattende regelverk for beskyttelse av arbeidstakere. Hva kan forklare denne motsigelsen?

De interne migrantarbeiderne er personer som migrerer innad i eget land, gjerne fra en delstat til en annen i håp om å skaffe seg en jobb. Ifølge Indias National Sample Survey Organization (NSSO) er omlag 30 prosent av landets befolkning på 1,3 milliarder interne migranter. Mer enn to tredjedeler av disse migrerer fra landsbygda og inn til byene for å skaffe seg arbeid. Antallet er trolig betydelig høyere da de sist publiserte tallene er fra 2007-2008 i tillegg til at registreringsarbeidet er en utfordring da migrantene er en bevegelig gruppe av mennesker. Mange av arbeiderne opplever innskrenkning av deres fundamentale frihet i delstaten der de arbeider.

Motsigelsen har mange forklaringsfaktorer. Et av hovedproblemene er landets arbeidslover og sosiale beskyttelsesprogram som mangler overførbarhet mellom delstater. I byggebransjen i Delhi har flesteparten av arbeiderne migrert fra de nærliggende delstatene Bihar, Uttar Pradesh, Rajasthan og Madhya Pradesh. En migrantarbeider er nødt til å gjennomgå en omfattende registreringsprosess før han eller hun har krav på de samme rettighetene som en registrert Delhi-borger. Arbeideren må vite hvor registreringen foregår i tillegg til å avse tid til registreringen. Dette er lettere sagt enn gjort da mange enten er isolert på byggeplassen der de jobber eller befinner seg på en av Delhis mange møteplasser for arbeidsløse kalt labour chowks, i håp om å tjene inn nok til dagens neste måltid.

Et annet problem er arbeidernes mangel på bevissthet omkring egne rettigheter og fordelen ved å ta del i fagforeningslivet. Situasjonen bedres heller ikke av at de oppholder seg midlertidig i delstaten der de arbeider og således er mer opptatt av sine rettigheter på hjemstedet. Deres heterogene natur gjør at det er vanskelig å organisere seg i tillegg til at migrantene ofte frykter å miste jobben dersom de viser det minste tegn til mobilisering. Sivilsamfunnsaktører opplever ofte at det er vanskelig å få tilgang til arbeiderne da mange er isolerte fra omverdenen, gjerne på byggeplassen. Til sist bør fravær av politisk representasjon nevnes. Ofte mangler migrantarbeiderne retten til å avgi stemme ved valg i delstaten der de arbeider. Eksempelvis er migrantene i Delhi sjeldent representert blant Delhis politiske partier fordi de rett og slett ikke er en potensiell stemme-bank.

Migrantene er ikke alene om å falle utenfor gevinsten av den økonomiske veksten da det er flere grupper i landet som blir utelatt, slik som funksjonshemmede og andre minoriteter. Dermed er det grunn til å stille seg spørrende til hvorvidt landets vekst er så inkluderende som myndighetene gir uttrykk for i sin femårsplan.

Til tross for Indias utfordringer er det allikevel grunn til å være en smule optimistisk. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) sammen med fagforeninger og andre sivilsamfunnsaktører i eksempelvis Delhi jobber aktivt med å øke arbeidernes bevissthet omkring egne rettigheter og muligheter. I tillegg fokuseres det på å etablere et tett samarbeid mellom giver- og mottakerstater av migrantarbeidere.

Myndighetene er tilsynelatende dratt mellom på den ene siden ILO og fagforeningene som hevder lovverket må styrkes, og på den annen side det globale markedet som hevder lovverket er for rigid. Hvorvidt Modi-regjeringen tar til ordet for en videre oppmykning av arbeidslovene til fordel for arbeidsgivere og utenlandske investorer eller om vi ser en trend i retning ivaretagelse av egne arbeideres interesser er usikkert. Uavhengig av hvilken retning myndighetene velger å gå, er nok valget dessverre lite betydelig for hverdagen til migrantene som i dagens India nærmest kan karakteriseres som den glemte arbeidskraft.

Det ser ut til at den «inkluderende veksten» og det omfattende regelverket som er ment å skulle beskytte Indias arbeidstakere i praksis oppleves som nærmest ikke-eksisterende for de bidragsytende interne migrantarbeiderne. Dagens situasjon tilsier derfor at glimtet av håp nemt kan svinne hen.

Julie Blakstad Tysland

Leave a comment

Your email address will not be published.


*