Syklonsommer

Mens de majestetiske Krishnachuratrærne bugner av røde blomster i mai begynner årets første syklonsesong i Bangladesh. Da syklonen Roanu traff sørkysten for noen uker siden, døde «bare» om lag 30 og katastrofeberedskapen ble lovprist. Kan begeistringen skygge for innsikt?

sdfhdfBangladesh favner et lavtliggende og grønt delta mot Bengalbukten med mesteparten av landet mindre enn fem meter over havoverflaten. Dette gjør landet svært utsatt for ekstremvær. I Bengalbukten er det jevnlig opptakt til tropiske sykloner. Naturfenomener som sykloner, tidevann, regn og mindre stormer med tilhørende stormflo og kraftig vind kan ramme mennesker, natur, avlinger og andre livsvilkår hardt.

Først når naturfenomener møter utstrakt menneskelig sårbarhet kan de ramme såpass mange såpass hardt at vi snakker om katastrofer. Årsakene er sammensatte: Sårbarhet har økonomiske, politiske og kulturelle røtter, som strekker seg fra globalt til lokalt nivå. Fattige og minoriteter rammes som regel verst. Naturkatastrofer er derfor også menneskeskapte.

Bangladesh er et av verdens mest katastrofeutsatte land. Samtidig er Bangladesh også et av verdens best katastrofeberedte land. Mens hundre tusener (300 000 i Øst-Pakistan, 1970 og 140 000 i Bangladesh, 1991) tidligere har omkommet i forbindelse med sykloner, var tallet ved siste tilsvarende kraftige syklon (2007) nede i tusener. De vanligste årsaksforklaringene fremhever landets omfangsrike katastrofeberedskap, som kombinerer offentlig ansvar, teknologi og frivillig innsats – og virker i en kultur for å stille opp for hverandre når ekstreme værfenomener slår til.

Hos organisasjoner som jobber med katastrofeberedskap og -respons trekkes derfor Bangladesh stadig fram som ledende, med rette. Men kan hende dette også skyldes at bistands- og nødhjelpsfeltet trenger ledestjerner? Selv om katastrofeberedskap har vært på den internasjonale agendaen i flere tiår (FNs første tiår for katastrofereduksjon var allerede i 90-årene) brukes fremdeles alt for få ressurser på forebygging. De store summene utløses oftest i forbindelse med respons. I tillegg krever klimasaken verdens oppmerksomhet. Bangladesh, som kan rammes hardt av kraftigere og mer uforutsigbare værfenomener i kombinasjon med havstigning, er et tidsriktig og livsviktig land å se til, for å stimulere til handling.

Likevel kan den erklærte suksessen skygge for viktige innsikter av betydning for ytterligere risikoreduksjon. Da syklonen Sidr slo innover landet i 2007 omkom riktignok «bare» tre-fire tusen mennesker, ifølge offisielle tall. Men hvem var de? Jo, de var fattige, og særlig kvinner og barn. Fremgangen har dermed ikke klart å gjøre klasse, alder og kjønn på de omkomne tilfeldig. Videre: Hvordan overlevde de som overlevde? Mens flertallet av befolkningen evakuerte til syklonsentre, tyder mye på at svært mange av de fattigste ikke gjorde det. Det ikke nok evakueringssentre til alle, og fattige strøk har ofte dårlig tilgang. Sentrene ligger ofte lengre fra særlig de landløses boligområder, som også er sårbare for sen varsling. Det oppleves gjerne mer risikofylt å søke ly i et senter når man er usikker på om man får tilgang til det, enn å søke ly hos naboer med marginalt sterkere hus – som kanskje også er marginalt mer beskyttet hvis naboen har råd til land på den «rette» dvs. «sikrere» siden av dikene mot havet. Gjennom forskningen min har jeg snakket med utallige fattige familier som bare så vidt overlevde, hjemme eller hos naboen. Flere klarte bokstavelig talt bare så vidt å holde hodet over vannet den kvelden Sidr skylte mellom fem og ti meter høye bølger innover kysten.

De tidligere syklonene som Sidr ofte sammenlignes med har truffet en helt annet virkelighet: Et land på randen av borgerkrig (i 1970). Et land med mye mer massiv og ekstrem fattigdom enn i dag. Bangladesh har gjort stor fremgang, særlig innen helse og utdanning. De tidligere syklonene møtte et land uten dagens infrastruktur, varslingssystemer, TV og mobiltelefoner, og uten den omfattende beredskapen som lokale, nasjonale og internasjonale aktører nå har samarbeidet om å forbedre gjennom tiår. Tilfellet Sidr var altså en betinget suksess som bekreftet godt, langsiktig arbeid og utvikling. Men flaks var dessverre også en viktig ingrediens: Tidligere kraftige sykloner har nådd kysten ved høyvann og ødeleggelsene har derfor også vært mye verre (grunnet høyere stormflo).

En massiv økning i sjansene for å overleve sykloner, nylig demonstrert i forbindelse med Roanu, er intet mindre enn fantastisk og gir god grunn til å feire. Men bølgene som kom med Roanu var ikke mer enn et par meter høye. At et land som nærmer seg et mellominntektsland og har investert kraftig i beredskap gjennom flere år leverer så godt, skulle egentlig bare mangle. Kanskje man kan la seg begeistre også til høyere forventninger? Bangladesh og verden kan heve lista, fra overlevelse til trygg overlevelse.

Etter sommersyklonen Roanu strever en halv million mennesker med å få endene til å møtes. Deres sårbarhet for både katastrofer samt «mindre» og langt mer vanlige kriser som sykdom, hjemløshet og usikkert arbeid har økt. Med katastrofer kommer også muligheter til å forstå hva som kan gjøres bedre neste gang. Grunnet stadig gjentakende farer for liv og livsvilkår starter «neste gang» allerede nå. Hvordan og hvorfor døde hvert og enkelt av de 30 menneskene som foreløpig er rapportert omkomne? Hvem overlevde bare så vidt? Hvorfor, denne gangen? Hvordan kan de overlevende etter Roanu og andre sårbare folk langs kysten stå bedre rustet i framtiden? Hvem må støttes for at dette skal skje? Hvem må stagges? Forebygging handler også om å stille disse, ofte veldig lokale, spørsmålene.

Krishnachuratrærne er fremdeles røde, mens den første syklonsesongen er på hell. Den neste starter i oktober.

Maren Aase

Stipendiat ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo

Leave a comment

Your email address will not be published.


*