Kommunistenes vei videre

cpm_2678539fPartikongresser og partiforsamlinger er sjeldent preget av spenning, men kan snarere minne om årlige ritualer der medlemmer stemmer over sakslister og lite uventet forventes å skje. Sistnevnte kan sies å være det generelle inntrykket når Communist Party of India (Marxist) avholder samlinger. Året 2015, derimot, ble avsluttet på en uvanlig måte: Partiet avholdt sitt første landsdekkende “plenum” siden 1978. Her drøftet man veien videre for et parti i vanskeligheter.

I CPI(M)s distinkte terminologi viser “plenum” – eller plenarforsamling – til en bestemt møteform for partiet, som utløses av det partiet anser som dramatiske endringer i sosiopolitiske omstendigheter. En plenarforsamling er en anledning til å diskutere de virkelig store spørsmålene som angår hele partiet og dets framtid. Det er altså 37 år siden CPI(M) sist tok et slikt skritt, selv om partiet også har diskutert viktigheten av introspeksjon ved andre anledninger de siste årene.

Fjorårets plenarforsamling fant sted i Kolkata og varte fra 27. til 31. desember. Begivenheten var en alvorspreget avslutning på året, og stemningen var annerledes enn den som rådet for 37 år siden. I 1978 befant CPI(M) seg på toppen av en bølge etter valgseieren i Vest-Bengal i 1977; i 2015 var det ikke langt mellom kommentarene om nedgang, stagnasjon og krise for partiet. CPI(M) har ofte blitt beskrevet som ute av stand til å fornye seg og i ferd med å miste folkelig støtte også i sine resterende kjerneområder i Vest-Bengal, Kerala og Tripura. Der partiet hadde 43 medlemmer i Lok Sabha i 2004, gjenstod kun 10 i fjor.

Men selv om vanskeligheter i oppslutning og følelse av å miste relevans utgjorde viktig beveggrunner for plenarforsamlingen, bar også siste del av 2015 bud om håp for CPI(M). Modis BJP opplevde uventet motbør og synkende oppslutning i flere delstatsvalg, inkludert i Modis eget Gujarat (som Kenneth Bo Nielsen nylig skrev om her på Fokus India). I en situasjon der Kongresspartiet også sliter med oppslutning kan det finnes muligheter for CPI(M) å gjøre comeback og styrke sin posisjon. Utvilsomt en stor utfordring, men kanskje ikke umulig dersom partiet legger samstemt innsats i nytenkning? Noen politiske kommentatorer ser i hvert fall ut til å mene dette. “The concrete conditions for the CPI(M) to move back from the fringes,” skriver en Kolkata-basert journalist, “have never been better”. Her kan det innvendes at CPI(M) er et regionalt vel så mye som et nasjonalt parti, og mulighetene for comeback vil styres primært av politisk dynamikk i de delstatene der partiet har innflytelse.

Temaet for plenarforsamlingen var “organisasjon”. Det er altså ved å omorganisere seg at partiet ser for seg at fornyelse kan finne sted. Noe slikt er kanskje ikke helt uventet, i den grad CPI(M) ofte kritiseres for å være hierarkisk, tregt og lite fleksibelt med sin vedvarende “demokratiske sentralisme”. Partiet kritiseres også ofte for sin brahminske profil, der kaste- og partihierarki sammenfaller til en påfallende grad. Og nettopp “fleksibilitet” trekkes frem av partiledelsen nå. Ved avslutningen av plenarforsamlingen offentliggjorde partiet utdrag fra en resolusjon. Her fremgår det at “flexible tactics” skal hjelpe partiet videre. Hva dette mer konkret vil si og hva det har å gjøre med organisasjon er ikke klart. I pressen fremgikk det at “fleksibiliteten” fort kunne fortolkes som en ny åpenhet for å inngå i allianse med Kongresspartiet, i hvert fall i Vest-Bengal. “Fleksibiliteten” fremstod som høyst begrenset idet Kerala-representanter umiddelbart tok avstand til en slik alliansepolitikk. Igjen: Regionale hensyn kan vanskeliggjøre forsøk på en ny nasjonal linje.

Resolusjonen omtaler også andre, mer eksplisitt organisatoriske spørsmål. Igjen i tråd med CPI(M)s karakteristiske terminologi skrives det om nødvendigheten av å styrke partiets “mass line” og opprette samarbeid med sosiale bevegelser i landet. Dette vil gjøre det mulig for partiet, skrives det videre, “to approach sections of the exploited classes who currently are under the influence of bourgeois parties.” Hvordan noe slikt vil kunne arte seg i praksis, gjenstår å se. At partiet baserer seg på tung retorikk om å forenes med “the exploited classes” er intet nytt. Det er dessuten vel verdt å merke seg at ordet “kaste” ikke figurerer i vektleggingen av sosiale bevegelser. Hvor mye nytenkning som har kommet ut av plenarforsamlingen er altså ikke lett å lese ut av den velkjente marxistiske sjargongen.

Partiets neste muligheter til å vise konkrete endringer blir delstatsvalgene i Vest-Bengal og Kerala, som begge finner sted i første halvdel av 2016. Hvordan CPI(M) velger å gå fram i disse to delstatene der partiet har sine kjerneområder, vil kunne si mer om en mulig kursendring. Inntil videre er det mye som tyder på at nye organisatoriske vendinger i virkeligheten er mindre fleksible enn de er retoriske.

Jostein Jakobsen

Leave a comment

Your email address will not be published.


*