India, av Joar Hoel Larsen

Ingen norske medieinstitusjoner har egne korrespondenter i India. En begredelig situasjon, naturligvis. Men i en periode på flere år var NRK-mannen Joar Hoel Larsen med som «medfølgende» med sin bistandsansatte kone og fungerte som en slags assosiert NRK-korrepondent. En del reportasjer ble det av det, og som seg hør og bør en bok. Med den velklingende tittelen «India».

Over 22 relativt korte kapitler forteller han om hva han så og lærte i løpet av sine år i landet. Og det er ikke lite han forsøker å rekke over når han nå skal fortelle alt til sine lesere. Han skriver om sine vandringer og sine bekjentskaper på Khan Market i Delhi der han bodde, han skriver om det urgamle Varanasi, om Indias uavhengighetskamp og fødselsveer, om kasjmirsjal og vevertradisjonene i Kashmirdalen, om dynastiet som ikke vil gå bort, og om voldtektene og indiske menn. Og mye mer. Alt er gjenkjennelige temaer fra nyhetsbildet eller fra de førsteinntrykkene som danner seg i utlendingers reiser i gigantlandet. Du kan formelig høre han spørre seg selv, «Hvorfor er det sånn?», «Hvorfor gjør de det?», «Så rart!». Så skriver Larsen også uten blygsel om seg selv som utlending og gjør ingen forsøk på å fremstå som mer erfaren eller innsiktsfull enn han er. En prisverdig holdning på mange måter. Han skriver nettopp om sine vandringer i utlendingeghettoene rundt Khan Market og Chanakyapuri, om den norske «Veien til Agra», og om Kerala – den norske bistandens begynnelse i landet der pepperen gror, om alt det som opptar en nordmann eller utledning i India. Derfor skriver han også om dette med tjenere, om å være hvit, om det han oppfatter som indernes mindreverdighetskompleks.

Det er i det hele tatt underholdende og tidvis ganske sjarmerende.

Som profesjonell journalist skriver han også flytende og godt. Teksten har en litt slentrende stil som ofte ikke pretenderer til noe mer og kapitlene har preg av kåserier. Kanskje er de skrevet i sjangeren NRKs ukentlige «korrespondentbrev». Men tidvis søker han å være tyngre informert. Leselisten bak i boken er imponerende. Han har lest mye mens han har vært medfølgende. Det har gitt rimelig godt informert tekst, skjønt man her og der lurer litt på om han har valgt riktig bok. Det som frustrerte meg mer er at han ofte er springende. Metoden har tydeligvis vært innfallets. Interessante observasjoner og påstander blir hengende fordi han kommer på noe annet å fortelle. Og enkelte passasjer tar litt av, som når han i en fortrolig tone formidler det som er inderes holdninger til kvinner som ikke får sønner (selv svigermødrene er skuffet) eller konsekvensen av at det fødes færre kvinner enn menn. Konsekvensen er «trafficking», unge kvinner hentes til et land «hvor fattigdommen er påtrengende og arbeidsledigheten enorm», til et liv «som sexslaver, døgnet rundt og gjerne på deling, i bunnløs uverdighet.» Det må også være lov å påpeke at det er en del smårusk i teksten («hindusnakkende»… Uff!) og feil (som at Radcliffe trakk grensen «helt vilkårlig»; intet et ord om demografien eller de politiske vurderingene).

I det store og hele er imidlertid tonen balansert. Han viser leseren India og inderne fra flere sider, fra de rike på toppen til de andre lenger nede på samfunnsstigen – uten å fordømme den ene eller andre veien; om variasjonen i det indiske samfunnet; om farger og lukter og søppel og jungelen; og om Modi uten å bli helt svermerisk, skjønt man kunne ønsket seg en hvassere analyse.

Lærte jeg noe? Vel, jeg har lyst til å si nei, for det meste er på et nivå hvor vi forventer en bachelorstudent å være. Men noe lærte jeg, ikke minst et og annet om Bollywood, samt masse politisk og annet nyhetsstoff som tydelig er hentet fra intensiv lesing av indiske aviser de årene han var der. Og han skrev boken ferdig i fjor, så den er meget godt oppdatert.

Joar Hoel Larsen. India. Font forlag. Oslo, 2015.HoelLarsen_INDIA

Leave a comment

Your email address will not be published.


*