Den siste tiger

bengal-tiger-swimming-19-mar-7I Jharkhands Palamau Tiger Reserve ble det nylig rapportert om at det kun finnes tre tigre, en nedgang fra 42 i 2003. Snart kan den siste tiger tragisk nok være borte fra Palamau-reservatet. Kontrasten er skarp til mange andre reservater i landet – India kunne i 2015 skilte med 30 % økning i tigerbestanden siden 2011. Hva er det som foregår i Palamau?

Ifølge pressedekningen er svaret enkelt: Maoistene. Tigerreservatet beskrives nemlig som en krigssone der politi og spesialstyrker kjemper mot maoistiske opprørere, tilhørende det forbudte Communist Party of India (Maoist). I denne krigssonen blir tigrene etterlatt uten beskyttelse i et sårbart habitat. Maoistene skal ifølge journalistiske reportasjer ha søkt tilflukt i tigerreservatet en gang på 1990-tallet. I årenes løp har maoistene tilsynelatende overtatt kontrollen over deler av reservatet – inkludert noen spredte landsbyer som befinner seg inne i reservatet.

Maoistene er også kjent for på tilsvarende vis å ha opprettet baser i andre tigerreservater i sentrale og østlige India. Og i Nordøst-India har andre, regionale opprørsbevegelser tatt bolig i tigerreservater. I slike områder kan det være så farlig at skogvoktere ikke engang våger å bevege seg inn i reservatene. Situasjonen blir ikke bedre av dårlige lønninger og fasiliteter for vokterne, noe som er kjent for å medvirke til unnasluntring.

Myndighetene i Jharkhand anklages for apati overfor bevaring av tigrene. Det å skylde på «maoister» for nedgangen i tigerbestanden kan også være et forsøk på å unndra seg ansvar. Andre tigerreservater i landet har altså økende bestand. Særlig etter at det for noen år siden ble rapportert om reservater i Madhya Pradesh og Rajasthan som var tomme for tigre, har myndighetene flere steder tatt grep. Men ikke i Jharkhand. Her kan tigrene i praksis vandre ubeskyttet rundt i konfliktherjede områder.

Paul Greenough har skrevet opplysende om Indias tigerreservater. Palamau-reservatet er et av de første tigerreservatene som ble opprettet i India. Fra 1973 tok indiske myndigheter under Indira Gandhi først initiativet til å opprette tigerreservater, med støtte fra WWF under det som ble kalt «Project Tiger». En førende tanke for hvordan reservatene skulle konstrueres var at de skulle organiseres i soner, med «kjernesoner» der menneskelige bosetninger skulle fjernes eller begrenses til det minimale. Tanken var – og er fortsatt – at man dermed skaper et trygt område for dyrelivet.

Ideen om at vellykkede tigerreservater forutsetter en klar atskillelse fra menneskelige bosetninger innebærer at folk som faktisk bor i disse skogene må «flyttes». Ifølge Greenough har opptil flere titusener av særlig adivasi-grupper blitt flyttet ut av skogene siden 1970-tallet. Undertegnede har også reist rundt i et tigerreservat i Nallamala-skogen i Andhra Pradesh, og møtte da chenchu-adivasier som nylig hadde blitt tvangsflyttet fra skogen.

Slike praksiser gjør at reservatene kan ta form av det Greenough omtaler som «archipelagos of temptation». For dem som ønsker å skjule seg for omverdenen kan reservatenes «menneskefrie» soner være fristende tilfluktssteder. Og ganske riktig: Indias tigerreservater er kjent for å tiltrekke lyssky aktiviteter, slik som illegale økonomier kretsende rundt reservatenes naturressurser; utbredt krypskytning av tigre og andre dyr; smugling av våpen og narkotika; så vel som bevæpnede opprørsgrupper. Dette er en ironisk virkning av praksisen med å skille ut tigerreservater som «menneskefrie» områder. Tilstrømningen av nye «beboere» er ikke til tigrenes fordel.

Jostein Jakobsen

Leave a comment

Your email address will not be published.


*