Yogajordbruk

Yogic-farming-jpgDen indiske jordbruksministeren og Bharatiya Janata Party-politikeren Radha Mohan Singh har vært i hardt vær i det siste. I september gjorde han seg kjent både i indisk og internasjonal presse for å foreslå at yoga bør benyttes i jordbruk. «Yogic farming», altså. Ifølge ministeren vil bruk av yoga i jordbruket «øke bondens selvtillit» så vel som «øke jordas fruktbarhet». Indiske bønder, hevdet ministeren videre, har mistet tilliten til jordbruket. Forutsigbart nok førte uttalelsene til latterliggjøring i pressen. Hva betyr så dette? Og ikke minst: hva kan det bety for indisk jordbrukssektor å ha en minister som kommer med slike utspill?

Etter alt å dømme bygget ministeren sine uttalelser på en eksisterende «metode» som går under navnet «Sustainable Yogic Agriculture» – eller «SYA». Yogajordbruket har sine røtter i den nyreligiøse bevegelsen The Brahma Kumaris World Spiritual University, som oppstod i Hyderabad i dagens Pakistan på 1930-tallet. I dag er Brahma Kumaris en verdensomspennende organisasjon som hevder å ha opp mot en million medlemmer i over hundre land (inkludert Norge). Organisasjonen beskriver SYA som en variant av økologisk jordbruk, men som i tillegg «makes extensive use of positive mind power on seeds, soil, water, microbes, plants, fauna and flora».

Det å knytte seg til et etablert begrep som økologisk jordbruk kan sees som et forsøk på å gi inntrykk av legitimitet. Men yogajordbruket har som sitt omdreiningspunkt den betraktelig mindre etablerte forestillingen om positiv tankekraft overført på jordbruket og miljøet. Brahma Kumaris hevder at meditasjonens kraft er sterk nok til å virke direkte på omgivelsene. Disse ideene høres unektelig aparte ut, men har tilsynelatende fått oppslutning også utenfor new age-miljøer. For eksempel var det diskusjoner i 2013 i Indian Council of Agricultural Research (landets øverste institusjon innen utdannelse og forskning på jordbruk) om man skulle «teste» SYA som metode.

Det faktum at landets jordbruksminister og andre med ham fronter uvitenskapelige, kvakksalveriske metoder er ille nok. Men det er ikke alt. Uttalelser om at bønder har mistet selvtillit og lignende kan også fortolkes som at ministeren ser på yogajordbruk som en form for «lykkekur» for landets bønder, som jobber og lever under svært vanskelige forhold mange steder. Krisetilstander i jordbruket er daglig i nyhetene. Snarere enn å ta tak i underliggende utfordringer som landets jordbrukssektor står overfor, sier man altså at bøndene skal tenke positivt. Dette må kunne kalles en drøy ansvarsfraskrivelse.

Et slikt trekk fra myndighetenes side tyder også på en form for apati overfor vanskelighetene i jordbrukssektoren. Dermed er det ikke uten betydning at jordbruksministeren også ble kontroversiell i juli i år da han fremhevet «impotens» og «kjærlighetsaffærer» som medvirkende årsaker til selvmord blant bønder. I april gikk dessuten Haryanas jordbruksminister, også han BJP-politiker, enda lengre og omtalte bønder som tar selvmord som «feiginger» og «kriminelle». Disse trekkene står i kontrast til BJPs valgløfter, som blant annet inkluderte økt satsning på jordbrukssektoren i landet. Lite tyder på håndgripelige resultater så langt.

Det er dessuten mulig å se yogajordbruk som del av et annet mønster. Likhetene er nemlig slående til andre kontroversielle påstander som har blitt fremmet av BJP siden 1990-tallet om at genetikk, plastisk kirurgi, romfart og en rekke andre tekno-vitenskapelige fremskritt «egentlig» har opphav i Vedaene og i vedisk tid. På samme måte er også jordbrukskrise altså noe man kan løse ved å gå tilbake til yogaens livgivende kraft. Dette er, som Nissim Mannathukkaren skriver i Outlook, nasjonal myteskaping. Hindunasjonalistisk retorikk ser ut til å trenge inn i jordbruket.

Jostein Jakobsen

Leave a comment

Your email address will not be published.


*