Pushpa – Inger Solberg (2015)

Inger Solberg: Pushpa. New Delhi: Mahaveer Publishers, 2015.

 

IngerSolbergNyskilt og deprimert beslutter en Bergensfødt kvinne å forlate sitt liv i København for å starte på nytt i India. Slik åpner Pushpa, Inger Solbergs heidundrende selvbiografi over sin karriere som designer, bedriftsleder, eiendomsspekulant, sosietetskvinne, party-fikser og hypersosial førstegenerasjonsinnvandrer til India – alt krydret med en solid dose masala ifølge de indiske avisene som hittil har omtalt boka. Eller er det virkelig masala? De fleste historiene virker nesten for realistiske til det. Som da Solberg ikke rakk å kvalitetssjekke klesproduksjonen tilstrekkelig, slik at en hel B-Young-kolleksjon fikk oljeflekker som hun og en ansatt måtte skrubbe vekk natten før den måtte sendes av gårde. Eller som da hun og hennes hushold feiret Holi-festivalen med så mye bhang lassi (berusende yogurtdrikk) at kokken ikke klarte å slutte å røre i woken, hvilket han forklarte med at ”Everything is fantastic, Madam.” Eller som da hun fikk seg kjæreste og oppdaget at han ikke bare var godt gift og hadde tre barn, men også at familien hans var så vennlige mot henne da hun var invitert i landsbybryllup. Eller som da hun ble lokket inn i et suspekt dansk eiendomsprosjekt og måtte smugle et dusin kofferter fulle av kontanter fra Delhi til Goa. Eller som da en annen kjæreste ga henne tilnavnet Pushpa (blomst) fordi han fant henne så uskyldig. Mon det.

Historie for historie, kapittel for kapittel, får leseren innblikk i noen av de humoristiske, tankevekkende og transformative opplevelsene Solberg har hatt i løpet av de noenogtyve årene som er gått etter at hun gjorde India til sitt hjemland. Masala? Kanskje heller en nedtegnelse av gode historier fortalt i muntre lag, innrammet i en biografisk kontekst. Modellen er åpenbart Elizabeth Gilberts Eat, Pray, Love (2006), og som inspirasjonskilden håper Solberg at også hennes bok skal bli film – gjerne med Hritik Roshan eller Salman Khan i rollene som to av hennes mannlige bekjentskaper.

Stor litteratur er det ikke. Like fullt ble jeg langt mer fascinert enn jeg trodde jeg skulle bli da jeg fikk en signert utgave i hende her forleden. Det er minst tre grunner til det. Den første er at boka gir innblikk i skandinavisk næringssvirksomhet i India fra en helt ny vinkling. Ikke bare er det en kvinne som inntar hovedrollen for en gangs skyld; genren minner mer om spennings- og triviallitteratur enn om analyser av næringslivsrelasjoner illustrert med Baksaas-liknende dressmenn som trykker den ene indiske ministeren etter den andre i hånden. Solbergs bok er norsk-indisk (unnskyld, dansk-indisk) kvinnelig gründerhistorie.

Den andre grunnen er at boka utdyper framveksten av en ny type kvinner i India, slik Stig Toft Madsen gjør rede for i sitt kapittel om Lucky Farmhouse i Women, Gender and Everyday Social Transformation in India, redigert av Kenneth Bo Nilsen og Anne Waldrop. Madsens poeng er at Indias økonomiske liberalisering har økt tilstrømningen av utenlandske kvinner som vil gjøre karriere der. Mens den svenske modellen Lucky Farmhouse slo seg ned i Goa i håp om en framtid som Bollywoodstjerne, slo Inger Solberg seg ned i Delhi for å få fart på sin designvirksomhet og klesproduksjon, en ambisjon som tross visse berg-og-dalbanesvingninger viste seg langt mer realistisk enn Farmhouses Bollywood-drøm.

Den tredje grunnen til min fascinasjon ligger i parallellene og kontrastene til mitt eget liv. Solberg og jeg begynte begge å tilbringe mye tid i India tidlig på 1990-tallet og har fortsatt med det. Vi har begge etablert svært nære bånd til et stort indisk miljø. Vi har begge tilegnet oss godt kjennskap til indiske grunnverdier, religiøs praksis og språk. Herfra tar kontrastene over. Solberg er så godt som fastboende i India, mens jeg bare reiser opp og ned. Hennes kjennskap har utspring i langvarig bedriftsledelse og hverdagsliv mens mitt er tuftet på intensive feltarbeid og boklesning. Hun ferdes blant frilynte jetset-folk i Søndre Delhi og Goa mens jeg må tilpasse meg sensitivitetene i en av landets mest konservative delstater. Hun kan bryte normer ved å gå på bar alene, mens jeg ville ha blitt utstøtt hvis jeg så mye som hadde blitt observert med et lite glass øl. Når det er sagt, har vi begge erfart hva slags forestillinger indiske menn på 1990-tallet hadde av kvinner som slapp dem inn på hotellrommet, om det så bare var til et forretningspreget møte midt på dagen.

Om Puspha noen gang vil bli film er uvisst. Men boka foreligger på engelsk, og den fortjener både nordmenn og dansker blant leserne. Maken til bok må du lete lenge etter.

 

Kathinka Frøystad

1 Comment on Pushpa – Inger Solberg (2015)

  1. Tak til Kathinka for ale disse flotte ord om min bok hvor jeg forteller min historie om mine eventyr I India.
    Hvert menneske har sin skaebne – eller skal jeg kalde det Karma ?
    Dette medforer at vi all , uansett hvor meget vi planlegger – hvor haardt vi arbeider for en droem eller et maal, saa skjer det ikke med mindre man har full tro paa seg se;v og at man kan lykkes . Det gjelder i alle henseender uanset hvor bratt det er oppover bakken !
    Jeg vet at mine historier virker sterkt paa folk – budskapet er – ikke ver redd – don’t panik – alt falder paa plass I livet man maa bare lere & vaere litt taalmodig 🙂
    Inger Solberg

Leave a comment

Your email address will not be published.


*