Navn til besvær

Aurangzeb

Forrige ukes innlegg diskuterte portrettene på indiske frimerker, særlig med hensyn til hvem som avbildes og den symbolske betydningen dette har. Denne ukens innlegg fortsetter i samme leia, og omhandler det som ofte omtales som «politics of naming», nemlig de mange politiske spørsmålene som reises når navn gis til gater, idrettsanlegg og byer.

I Delhi har det i flere år rast en debatt om en av byens sentrumsveier: Aurangzeb road. Aurangzeb var hersker i det islamske moguldynastiet, og styrte store deler av dagens India på 1600-tallet. Tidligere i høst ble foreløpig punktum satt da veien byttet navn til det noe mer tungvinne A.P.J. Abdul Kalam Road. Abdul Kalam, som døde i juli i år, var vitenskapsmann og ble nasjonalhelt for sin rolle da India gjennomførte atomprøvesprengninger i 1998. Kalams status ble for alvor befestet da han i 2002 ble utnevnt til president, med støtte fra både hindunasjonalistene i Bharatiya Janata Party (BJP) og Kongresspartiet – som da var i opposisjon. Å navngi gaten etter Kalam var derfor ikke kontroversielt. Stridens kjerne var snarere hvorfor gaten ikke lenger kunne bære Aurangzebs navn.

 
Forslaget om navnebyttet ble fremmet av BJP-representanten Mahesh Girri, og ble legitimert med henvisning til Aurangzebs brutale fremferd mot både hinduer og sikher. For Girri, som i dette spørsmålet hadde støtte fra et samlet BJP, var endringen av navn et forsøk på å korrigere tragiske hendelser i historien. Motstanderne av forslaget, som besto av blant andre representanter fra Kongresspartiet og enkelte historikere, forsvarte ikke Aurangzebs handlinger, men argumenterte at man heller måtte lære seg å leve med historien, med både gode og dårlige ledere, istedenfor å vekke til live betente sår. Et slikt prinsipielt syn må forstås på bakgrunn av mange andre liknende kontroverser i Indias nyere historie. Hindunasjonalistene har blant annet foreslått at alle gater i Delhi som er oppkalt etter mogulherskere bør endre navn. Det samme bør gater som Lodhi Road og Tughlaq Road, begge oppkalt etter muslimske herskere fra Delhisultanatet, som styrte nord-India fra 1200-tallet til 1500-tallet. Denne navnkontroversen berører derfor relasjoner mellom hinduer og muslimer, i fortid og samtid, og for hindunasjonalistene handler det i stor grad om å definere India som en hindunasjon.

 
Andre navnebytter har både historiske og språklige beveggrunner. I 1990-årene endret flere indiske byer navn: Bombay ble til Mumbai, Calcutta ble til Kolkata, Madras endret navn til Chennai og Bangalore ble hetende Bengaluru. Disse endringene var mindre kontroversielle, og de nye navnene lå nærmere lokalspråkene i områdene byene ligger. Det handlet imidlertid også om et oppgjør med Indias koloniarv ettersom mange av de tidligere navnene oppstod under britisk styre. BJP ønsket i tillegg at endringene av bynavn også burde ta et oppgjør med den muslimske arven, og foreslo at Ahmedabad burde endres til Karnavati og Allahabad til Prayag (som er et gammelt hinduisk navn for samme sted). Partiet har hittil ikke fått gjennomslag for disse forslagene.

 
Navngiving handler i India også om anerkjennelse av grupper i videre forstand. Dette kom til syne da dalitkvinnen Mayawati Kumari styrte Indias største delstat Uttar Pradesh. Mayawati brukte enorme summer på å bygge parkanlegg med statuer av dalitenes helter, deriblant Ambedkar Memorial Park og Kanshi Ram Smarak Sthal. Ifølge Mayawati var det viktig at disse helteskikkelsene, som også inkluderte henne selv, fikk navngi viktige plasser i det offentlige rom. Hun hevdet videre at elitene hadde hatt monopol på det offentlige rom, særlig gjennom skikkelser som Jawaharlal Nehru, Mahatma Gandhi og Indira Gandhi. For Mayawati handlet byggeprosjektene om at dalitene krevde sin rettmessige plass i det offentlige rom og gjennom det i India.

 
Hvor betydningsfullt er så denne navnpolitikken? Mange vil avfeie disse kontroversene som lite viktige symbolsaker. Men i India er, som vi har sett, symbolpolitikk av stor betydning. Den amerikanske forskeren Michael Billig har minnet oss på hverdagssymbolenes betydning for følelse av tilhørighet. Med sin teori om banal nasjonalisme viste Billig til den konstante påminnelsen om nasjonal tilhørighet ved å se omrisset av landet ditt under værmeldingen eller et portrett av en nasjonalhelt på mynter eller frimerker. Valg av slike hverdagssymboler henger derfor sammen med hvordan man definerer nasjonal identitet. Tenk på det neste gang du vandrer gatelangs i Delhi.

 

Lars Tore Flåten

Leave a comment

Your email address will not be published.


*