Mot normalt

Modi at Lal QilaFrem til mai måned og godt og vel det, så ting ut til å gå ganske greit for statsminister Narendra Modi. Han seilte fremdeles på den meget overbevisende valgseieren i fjor. Han har et flertall i parlamentet bak seg som statsministere rundt om i verdens demokratier bare kan drømme om. Og det har han helt til neste valg. I tillegg til flertallet i parlamentet ga valgseieren ham også en ytterligere og bred folkelig oppslutning, nærmest et mandat fra store deler av samfunnet til å gjennomføre reformer. Selv reformer som ikke hadde vært en del av valgkampen. Kampanjen Swacch Bharat, «Rent India», for eksempel, som fikk bred oppslutning. Eller oppfordringen til landets byråkrater om å møte på jobben og få sakene unna, som ble møtt med allmenn jubel og applaus.

Nå i det siste har det gått tråere. Det er blitt påpekt av mange over sommeren at Modi ikke leverer på økonomiske reformer. Bedriftsledere og næringslivstopper som var hans varmeste beundrere uttrykker seg nå i kjøligere ordelag. De økonomiske reformene mange håpte han skulle levere, venter man fremdeles på. Og optimismen om at Modi skulle utgjøre en egen kraft og få til en lenge etterlengtet tilnærming mellom India og Pakistan ble skadeskutt ganske tidlig. Det lille håpet som varte ved, om at han likevel skulle klare å få noe til, må snarere betegnes som effektivt avlivet etter den siste månedens skyting over grensen.

Så the man himself. Talen han holdt 15. august i fjor var glitrende og ble møtt med begeistring. Modi glimret med fargerike turban, selvsikker holdning og tiltak og en tale som begeistret selv hans motstandere. I år derimot fremstod han i følge aviskommentarene som nedtonet. Turbanen var gråere, talen ordinær, nesten som i Manmohan Singhs dager, og den var tom for spennende initiativer. Bare en ordinær gjennomgang av regjeringens politikk og en oppfordring om å slutte opp om den.

Og nå? Det skytes stadig mellom skyttergravene i Kashmir og Pakistan er igjen et betydelig utenrikspolitisk problem. Opposisjonen har gjenfunnet fatningen og fyrer løs det de kan. Rahul Gandhi er selvbevisst talsmann som griper populære protestsaker; og kampanjen for å svekke dynastiet ved å ta Rahuls svoger er på et sidespor. I tillegg er det kasteopptøyer i Gujarat, i delstaten han styrte i 12 år og hvor hans arvtakere nå styrer. Kravene bak opptøyene evner bare å vekke irritasjon i resten av landet og reflekterer uheldig på partiet, selv om det ikke er direkte involvert. Og nå sist har fagforeninger slått seg sammen og streiket mot en ny transportlov. Streiken var ikke overbevisende i sitt gjennomslag, men den var en samling av hovedsakelig venstrekrefter som var ny i sin bredde.

Med andre ord er India nå tilbake i en situasjon hvor det er «politics as usual». Det første året med Modi raj var litt av et unntak, med en statsminister som var ualminnelig populær og som det var store forhåpninger til i store deler av befolkningen. I dag er han en statsminister som andre, med gode og dårlige sider, fanget i politiske edderkoppnett han i noen grad har vært med på å spinne selv.

Det skal bred rygg og mye mot til å gå løs på Indias tunge økonomiske og politiske strukturer. Modi hadde nok det, men han var mye alene om det. Partiet hans og forvaltningsapparatet han er en del av, inkludert hans pengevenner, er alle en del av brede nettverk som rekker over ulike og motsetningsfulle interesser. Den naturlige gravitasjonen er mot midten.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*