Demografi og retorikk

Demografi er politisk betent i mange land, særlig når det gjelder endringer i antallet som bekjenner seg til ulike religioner. Offentliggjøringen av rapporten som beskriver Indias demografiske utvikling har vekket til live en forventet debatt, der hindunasjonalister igjen peker på den muslimske fare.

I India ble den såkalte Census 2011 publisert tidlig i 2015. Den inneholder en oversikt over befolkningsveksten i perioden 2001-2011. Religionstallene ble imidlertid ikke gjort kjent før i august, selv om lekkasjer antydet noen av funnene.

I forkant av offentliggjøringen kom lederen for den hindunasjonalistiske organisasjonen Vishwa Hindu Parishad (VHP), Pravin Togadia, med en rekke kontroversielle utspill. Han fokuserte særlig på frykten for en såkalt population jihad. Begrepet viser til den angivelige langsiktige strategien blant indiske muslimer om å gripe makten ved å formere seg raskere enn hinduene. Også begrepet love jihad blir hyppig indian_peoplebrukt, og spiller på frykten for at muslimske menn får barn med hindukvinner. Da religionstallene ble gjort kjent i slutten av august var Togadia særlig opptatt av at hindubefolkningen for første gang utgjorde mindre enn 80 prosent av Indias befolkning (79,8 prosent) og at muslimene har den høyeste vekstraten blant de religiøse gruppene i India.

Togadia krevde at indiske myndigheter nå måtte få på plass en strengere lovgivning, og implementere tobarnsnormen i hele India – blant alle grupper. Hvis India ikke lykkes med dette hevdet Togadia videre, vil landet i 2050 huse den største muslimske befolkningsgruppen, og med tiden bli en islamsk stat.

Hva er så tallenes tale? De viser, som nevnt, at muslimene har en høyere vekstrate enn hinduene. De viser imidlertid også at vekstraten blant muslimene aldri har vært lavere, og at den sannsynligvis vil flate ut innen 2050. Det er derfor lite hold i Togadias skremselspropaganda. Ved kun å fokusere på antall overser også Togadia viktige sosioøkonomiske faktorer. I India, som i de fleste andre land, knyttes befolkningsvekst til velstandsutvikling generelt. I Indias sørlige delstater, som også har hatt høyest økonomisk vekst, en høyere andel lese- og skrivekyndige og generelt bedre vilkår for kvinner, har befolkningsveksten flatet helt ut. Denne utviklingen er også uavhengig av religiøs tilhørighet.

Andre interessante funn i den siste oversikten knytter seg til kjønnsfordelingen i den indiske befolkningen. En gledelig utvikling er at andelen kvinner har økt siden 2001. For den muslimske befolkningen er det nå 951 kvinner per 1000 menn (936 i 2001). For hinduene er det også en økning, fra 931 kvinner per 1000 menn i 2001 til 939 kvinner i 2011. Kvinneandelen er således høyere blant muslimene sammenliknet med hinduene. En høyere kvinneandel forbindes ofte med progressive verdier, selv om årsakene til denne utviklingen er for sammensatte til å diskuteres videre her. Det er uansett tydelig at det ikke er plass til slike nyanser i Togadias retorikk. Fra Togadias VHP – og andre hindunasjonalistiske organisasjoner – kan man snarere forvente et forsterket fokus på at hinduandelen av befolkningen har sunket under den symboltunge grensen på 80 prosent.

1 Comment on Demografi og retorikk

  1. Johan Løøv // 14. september 2015 at 12:35 // Svar

    Takk for oversiktlig oppsummering – nyttig!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*