«Modi Operandi»: Indias utenrikspolitikk under BJP

Modi_FASiden Bharatiya Janata Party (BJP) kom til makten etter regjeringsvalget i mai i fjor har indisk utenrikspolitikk blitt justert. Der hvor Kongresspartiets statsminister Manmohan Singh var forsiktig og tidvis ubesluttsom har Narendra Modi vært nærmest hyperaktiv. Det står klart at India har endret sin utenrikspolitiske modus operandi. Likevel er det vanskelig å få øye på hva slags overordnet strategi statsminister Modi følger.

Under valgkampen viet BJP svært liten oppmerksomhet til utenrikspolitiske spørsmål. Modi nøyde seg med å klargjøre at hans prioritet var å skape fred og orden i Sør-Asia-regionen. Dette vil være essensielt for at han skal kunne lykkes med å bringe bred økonomisk utvikling til India. Flere ganger brukte Modi det sanskritiske uttrykket «vasudaiva kutumbakam» (hele verden er en familie), for å hinte om at India under hans ledelse ihvertfall ikke skulle isolere seg fra omverdenen.

Statsministeren har holdt sitt ord, og vel så det. Tonen ble slått an allerede under hans innvielsesseremoni, da han overraskende inviterte samtlige regjeringssjefer i regionen, inkludert Pakistans statsminister Nawaz Sharif. I løpet av sine første 100 travle dager ved regjeringsmakten tok Modi seg tid til offisielle statsbesøk i Bhutan, Nepal og Japan. Kort tid etter besøkte han også USA, Myanmar, Australia og Fiji.

Særlig ble besøket i USA betegnet som en stor suksess. Statsministeren hadde sin første opptreden i FN og holdt deretter tale til tusenvis av svært entusiastiske NRIs (non-resident Indians) i Madison Square Garden. Det er her verdt å nevne at Modi i 2005 ble nektet visa til USA av Bush-administrasjonen. Dette på grunn av hans rolle da han var delstatsminister under Gujarat-massakeren i 2002. Derfor er det for mange overraskende at Modi så langt faktisk har ført en mer USA-vennlig utenrikspolitikk enn sannsynligvis noen av sine forgjengere.

26. januar oppnådde Modi en enda større PR-suksess da Barack Obama ble den første sittende amerikanske president til å overvære Indias prestisjefylte nasjonaldagsparade. Under besøket ble det gjort viktige fremskritt i den komplekse sivile kjernekraftavtalen mellom India og USA. I tillegg kom de to statslederne frem til en felles proklamasjon som kritiserte Kina for aggressiv opptreden i Sør-Kinahavet. Dette ble sett som usedvanlig sterk kritikk av Kina fra indisk hold. Et tydelig tegn på Modis pragmatiske tankegang kom et par dager senere da utenriksminister Sushma Swaraj ble sendt til Beijing for å møte sine respektive kinesiske og russiske kollegaer.

Nettopp forholdet til Kina vil være det kanskje mest dominerende spørsmålet i indisk utenrikspolitikk i overskuelig fremtid. Den indiske delstaten Arunachal Pradesh blir av Kina ansett å være en del av det sørlige Tibet og har lenge vært en kime til territoriell uro. Modi besøkte delstaten senest 20. februar og ble for dette uvanlig kraftig kritisert i statskontrollert kinesisk media.

Et annet tydelig eksempel på sino-indisk interessekonflikt finner vi på Sri Lanka. Landet har i lang tid vært ledet av den kinesisk-vennlige Rajapaksa-regjeringen som tidlig i januar gikk på et overraskende valgnederlag. Den nye presidenten, Maithripala Sirisena, regnes for å langt mer positiv til India. Derfor er det strategisk sett enkelt å forklare hvorfor Modi for øyeblikket (13.-14. mars) gjennomfører et lenge etterlengtet statsbesøk på Sri Lanka. Faktisk er det hele 28 år siden forrige gang en indisk statsminister besøkte landet.

Kina karakteriserte nylig Pakistan som sin «irreplacable all-weather friend». For Modi har det derimot siden en lovende start i begynnelsen av regjeringsperioden vært svært lite fremgang i forholdet mellom India og Pakistan. For kort tid siden var den nyutnevnte sekretæren i utenriksdepartementet, S. Jaishankar, innom Pakistan som en del av sin «SAARC Yatra» til Indias naboland. Kombinert med rykter om at Modi planlegger å besøke Pakistan neste år tyder dette på at statsministeren igjen ønsker å strekke ut en åpen hånd til sin pakistanske motpart. Om dette stemmer må det kunne karakteriserers som en modig handling fra Modis side. Forhandlinger med Pakistan gjør han åpen for kritikk fra BJPs hindunasjonalistiske kjernevelgere, mens muligheten for  kortsiktig politisk gevinst er svært usikker.

Indias første statsminister Jawaharlal Nehrus ble velkjent for sin moralske idealisme. Hans datter og arvtaker, Indira Gandhi, førte på sin side en mer klassisk realpolitikk. Modi derimot har så langt ikke en entydig utenrikspolitisk ideologi. Den foreløpige «Modi Operandi» kan nok først og fremst ses som en forlengning av strategiene til hans umiddelbare forgjengere, Manmohan Singh og BJPs Atal Bihari Vaypayee.

India har siden den kalde krigens slutt brukt lang tid på å lære seg «å spille spillet» på den internasjonale politiske arena. Foreløpig tyder mye på at Modi kan bli den kanskje første statsministeren som har nok folkelig oppslutning, pragmatisk teft og strategisk mot til virkelig å vri dette spillet til Indias fordel.

Ole Kristian Myren, BA Sør-Asia-studier, UiO og MA International Studies & Diplomacy, SOAS

Leave a comment

Your email address will not be published.


*