Hvem kan snakke for Indias «døtre»?

Water cannons protesters DelhiDen britiske filmskaperen Leslee Udwins dokumentarfilm «India’s Daughter» kretser rundt den brutale gjengvoldtekten av 23 år gamle Jyoti Singh alias Nirbhaya («den fryktløse») om bord i en buss i New Delhi 16. desember 2012. Den unge fysioterapistudenten ble påført store skader under overfallet og døde på sykehus i Singapore tretten dager senere. I dagene som fulgte var det store Mukesh Singh Indias Daughterprotester i flere indiske byer hvor vanlige kvinner og menn fylte gatene for å protestere mot overgrep og forsvare kvinners rettigheter trass i politiets bruk av køller, vannkanoner og tåregass. Regissør Udwin mener at disse protestene førte til en omveltning av relasjonene mellom kjønnene i India og kaller utviklingen en «arabisk vår» for likestilling. I filmen møter vi blant andre Mukesh Singh, en av gjerningsmennene som nå er dømt for voldtekten og drapet. Det er særlig hans og forsvarsadvokatenes kvinnefiendtlige uttalelser som har skapt avisoverskrifter og utbredt fordømmelse både i India og utenlands.

Filmen skulle opprinnelig lanseres på kvinnedagen 8. mars, men ble forbudt før den kunne kringkastes i India. Forbudet begrunnes med hensynet til lov og orden, og det hevdes at vilkårene for produksjonstillatelsen ble brutt da filmen, som var laget for sosiale, ikke-kommersielle formål, ble sendt på BBC. I tillegg har myndighetene stilt spørsmål ved om Udwin og produsentene besitter de rette tillatelsene, blant annet til å filme Mukesh Singh inne i Tihar-fengselet i Delhi. Mange ser disse anklagene som rene påskudd for å sensurere ytringer som setter India i et dårlig lys, men filmen har også fått kritikk fra den indiske kvinnebevegelsen. Feministen Kavita Krishnan har betegnet filmen som «dypt kvinnefiendtlig» og uttrykt sin bekymring for at en enkelt film laget av noen med dårlig kjennskap til indiske forhold nå forsøker å sette dagsorden i landet.

Not mother not sister but human beingInnledningsvis påpeker Krishnan at filmens navn, India’s Daughter, er det samme som de mest anti-feministiske kreftene i landet bruker når de hyller indiske kvinner som nasjonens «døtre». Kvinnelige demonstranter uttrykker sinne over å bli identifisert som døtre, mødre og søstre snarere enn som kvinnelige innbyggere med rett til liv og frihet uavhengig av sine eventuelle familierelasjoner. Siden 2012 har India opplevd flere politiske kampanjer, som volden i Muzaffarnagar og den pågående «love jihad»-kampanjen, hvor man sprer hat og utøver vold mot Indias muslimer under påskudd av å skulle redde «våre døtre». Indiske feminister avviser den patriarkalske proteksjonismen som tilbyr døtre beskyttelse gjennom å ta fra dem friheten, og Krishnan mener en global kampanje mot vold mot kvinner burde gjøre det samme.

Videre argumenterer hun for at filmen fremstiller India som et sted hvor ignoranse og brutalitet mot kvinner har fritt spillerom, og som derfor trenger en smekk fra «den siviliserte verden» for sine holdninger. Tankegodset som har blitt presentert i forbindelse med filmen og oppslagene i vestlige medier har primært forklart de brutale overgrepene og den såkalte «voldtektsepidemien» gjennom å peke på indisk kultur og mangel på «sivilisasjon». Disse forklaringene får det til å virke som om India er et eksepsjonelt sted, men bør voldtektskultur og misogyni virkelig forstås først og fremst som et indisk problem? Problemet med denne tankegangen er at man overser strukturelle årsaker til vold, og dermed også muligheten til å identifisere utfordringer som kvinner møter verden over.

Indian feministsFor oss i vesten kan det være betryggende å føle medlidenhet og forferdelse over volden og de brutale holdningene som kommer til uttrykk i India, men dette kan forhindre oss i å anerkjenne tilsvarende holdninger i vår egen komfortsone, vår egen kultur. På samme måte påpeker Krishnan at det kan være fristende for indere å fokusere på at kvinner i mange muslimske land har det «verre» enn dem selv, men det viktigste, og samtidig det vanskeligste, er å anerkjenne de normaliserte, brutale holdningene i vår egen kultur. Politikere i mange land har blitt møtt med protester og sinne etter å ha lagt skylden på voldtektsofre og kommet med uttalelser som gir uttrykk for en voldtektskultur. Det er enkelt å fordømme slike holdninger når de er langt borte, lokalisert i den eksotiske «andre», men langt vanskeligere å identifisere og anerkjenne dem blant våre egne.

Den indiske kvinnebevegelsen har gjennom en årrekke forsøkt å fremheve at årsakene til seksualisert vold mot kvinner også er strukturelle og ikke kan reduseres til brutale patriarkalske holdninger og tenkemåter. Kasteskiller, klasseskiller og den globale økonomiens strukturer bidrar alle til å produsere vold mot kvinner. Medieoppslag og utspill som karakteriserer indiske menn som monstre og fremstiller indisk kultur som usivilisert leder vår oppmerksomhet vekk fra disse strukturene og fører heller til at vi får bekreftet allerede etablerte stereotypier med klare rasistiske undertoner.

 

The Guardian om filmen:

http://www.theguardian.com/film/2015/mar/01/indias-daughter-documentary-rape-delhi-women-indian-men-attitudes?CMP=share_btn_tw

Feminist Kavita Krishnans appell: «Vi vil ha solidaritet, ikke en ‘siviliseringskampanje’»

http://www.dailyo.in/politics/kavita-krishnan-nirbhaya-december-16-indias-daughter-leslee-udwin-mukesh-singh-bbc/story/1/2347.html

NRK2 skal etter planen vise dokumentaren mandag 23. mars klokken 21.30.

Guro W. Samuelsen

Leave a comment

Your email address will not be published.


*