Frende er frende verst

Grensen mellom Bangladesh og India er en besynderlig grense. Tilsynelatende er forholdet mellom de to statene godt, men det er på overflaten, eller mellom hovedstedene. Lokalt har vært anstrengt i mange år og vil ta tid å lege. Mange tror kanskje at det bare er Israel som setter opp grensegjerder. Men inderne har siden 1993 arbeidet med et gjerde som er tenkt å dekke hele grensen mellom de to landene, et kjempeprosjekt, for det er ingen kort grense. Samtidig smugles det over grensen i stor stil og mens noen smuglere bestikker grensevakter og kommer seg greit frem og tilbake er det andre som blir beskutt. Jevnlig. For fire år siden ble en jente ved navn Felani skutt og drept i det hun tok seg over piggtrådgjerdet. Hun hadde gjort det før også, og hadde vært i New Delhi med sin far. På vei tilbake ble hun hengende fast i piggtråden, og hun skrek, og ble skutt. Det tok timer før hun døde og enda lenger før hun ble hentet ned. Ingen er ennå dømt i saken, skjønt den er for retten. Indian-Border-Security-Fo-007

Gjerdet går stedvis over jorder og mellom landsbyer der man tidligere har vandret frem og tilbake uhindret. Andre steder har den hull, for eksempel over småelver og lignende, eller gjerdet tar rett og slett slutt. Her kan folk ta seg over eller rundt. Den amerikanske fotografen Elizabeth Rush har tatt seg frem og tilbake sammen med kvegsmuglere, mens belgiske Gaël Turine har lagd en fotoreportasje fra alminnelige menneskers liv langs etter grensen, i samarbeid med Amnesty International. Mange av smuglerne og de lokale tar seg over nattestid, for det er en viss risiko for å bli beskutt. Det første tiåret av 2000-tallet ble kanskje så mange som tusen mennesker drept langs grensen, de fleste skutt av indiske grensevakter. Tittelen på Human Rights Watch sin rapport om grenseskytingene kalles da også Trigger Happy. I 2014 var antallet drepte nede i 26, men stadig et unødvendig høyt antall til å være en grense mellom to vennligsinnede naboland.

Det særeste langs etter grensen er enklavene, små landområder av ett land fullstendig omringet av et annet. Av disse er det nær 200 mellom India og Bangladesh, det høyeste antallet i verden. De ligger i hovedsak i de vestbengalske distriktene Jalpaiguri og Cooch Behar og i de bangladeshiske upazilaene Kurigram, Lalmonirhat, Nilphamari og Panchagarh. De kalles chhitmahal og er en etterlevning etter overlappende rettigheter mellom fyrster lenge før dette ble internasjonale grenser. Men det bor 20.000 mennesker i den største enklaven, Dahagram, og et sted mellom 50.000 og 100.000 i alt. Et godt uttrykk for hvor uoversiktlig og nærmest absurd dette området er, er at det finnes i enklaver i enklaver, hele 24. Og vedens eneste enklave i en enklave i en enklave.

Bangladesh har blitt en av Indias beste naboer. Mye av retorikken fra tidligere tider, om at Bangladesh er arnested for terrorister og lignende, er lagt bort. BJPs motstand mot bytte av enklavene er lagt på hyllen til fordel for uttalt vilje til å lose saken gjennom det indiske parlamentet. Igjen bevises den gamle sannhet om at det bare var Nixon som kunne dra til Kina. Men om forholdet er preget av gjensidig vilje til samarbeid, er det langt frem til at det vil være preget av tillit.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*