Når matvaner blir politikk: vegetarianisme, biff og Indias «hellige kuer»

untitledI november 2012 ble en skolebok klaget inn for det nasjonale organet som har ettersyn med læremidler i India. Boka hevdet at ikke-vegetarianere «jukser, forteller løgner, glemmer sine løfter, er uærlige og bruker stygge ord, stjeler, krangler, er voldelige og begår seksualforbrytelser». Under valgkampen i april 2014 lovet nåværende statsminister Narendra Modi at han skulle få en slutt på den indiske eksporten av storfekjøtt hvis han ble valgt. For noen uker siden ble indiske matvaner debattert i sosiale medier da tv-programmet Masterchef India skulle lanseres i en vegetarisk versjon rettet mot det indiske, antatt vegetariske, publikumet. Programleder og kjendiskokk Sanjeev Kapoor lanserte programmet som en feiring av Indias rike vegetariske tradisjon og beskrev landet som «først og fremst vegetarisk». Undersøkelser viser derimot at minst 60 % av befolkningen er ikke-vegetarianere og at vegetarianisme bare er dominerende blant høykastegrupper, særlig braminene. Hvorfor er folks matvaner et politisk tema i India? Og hva betyr det når vegetarianisme promoteres?

Det politiske potensialet i disse sakene har historiske røtter og henger tett sammen med den sosiale og politiske organiseringen av det indiske samfunnet. På 18- og 1900-tallet var hinduiske sosioreligiøse reformbevegelser opptatt av «kubeskyttelse». Disse bevegelsene inngikk i frigjøringskampen og fikk etter hvert stor innflytelse i samfunnet. De promoterte også andre sosiale reformer som skulle sette nasjonen bedre i stand til å møte den moderne virkeligheten. Kua ble fremholdt som hellig og skulle respekteres og tilbes som en nasjonal morsskikkelse («gau mata»). Disse idéene var innlegg i en debatt som begynte under det britiske kolonistyret men som fortsatt pågår, og som dreier seg om hva og hvem som skal definere nasjonen India. Nasjonens far Mahatma Gandhi bidro til denne historiefortellingen med sin nyfortolkning og popularisering av ahimsa (ikkevolds)-begrepet til å betegne både den eksterne politiske kampen mot den britiske kolonimakten og individets ansvar for å kultivere de rette verdiene i seg selv gjennom vegetarianisme, sølibat, og asketisk livsførsel.

Inversjonen av dette idealet setter dermed likhetstegn mellom det å spise kjøtt og det å være kjødelig svak, hengitt til lidenskap og fysisk nytelse, og henfallen til vold, ganske i tråd med den ovennevnte skolebokas nådeløse beskrivelse av ikke-vegetarianere. Det å konsumere kjøtt sees av mange indiske vegetarianere som en internalisering av den voldelige, brutale energien som dyret blir påført under slaktingen. Denne energien går over i kroppen til den som spiser kjøttet og kan gjøre vedkommende mer utsatt for å miste kontrollen over seg selv og å utføre vold. Disse stereotypiene rammer primært landets muslimer og kjøttetende lavkastegrupper.

Ulike former for kubeskyttelse lever i beste velgående, og i mange indiske delstater er det straffbart å slakte kyr (storfekjøttet som eksporteres kommer primært fra bøfler). Kua som religiøst og nasjonalt symbol hylles av politikere og i sosiale medier, men disse utspillene rommer også ofte eksplisitt eller implisitt anti-muslimsk propaganda. I tillegg til å være konsumenter av kjøtt er det muslimenes rituelle slakting av dyr i forbindelse med feiringen av Id som plager kubeskytterne. Under valgkampen angrep Modi kjøttbransjen og kalte den voksende eksporten av storfekjøtt under Kongress-regjeringen et «program for å ødelegge landet». India er en av verdens største eksportører av kjøtt, og det er primært landets muslimske befolkning som eier slaktehus og utsalgssteder som ville blitt rammet av et eventuelt forbud.

I en kommentar i Economic and Political Weekly kommenterte forskerne Hugo Gorringe og D Karthikeyan en annen sak som skapte kontrovers tidligere i år. I et tilsynelatende rutinemessig oppslag på veggen ble de ansatte i avisen The Hindu minnet om forbudet mot å medbringe ikke-vegetarisk mat i kantinen fordi det «skaper ubehag for majoriteten av de ansatte som er vegetarianere». Oppslaget er formulert som en høflig påminnelse til gjestene om å følge stedets reglement av hensyn til andre, og siden kontoret er privat eiendom kan de som eier det lage de reglene de vil innenfor lovverket. Avisen har verken diskriminert mot ikke-vegetarianere i ansettelsesprosesser eller forsøkt å endre de ansattes matvaner, men ber simpelthen om at enkelte deler av kontorbygget holdes kjøttfrie. Så hvorfor skapte notisen så mye sinne?

Ifølge Gorringe og Karthikeyan er en «ren vegetarisk atmosfære» egentlig en kulturell kode for «kun for høykaster», gjennom at kaste og kasterelasjoner kodes om til noe annet. Hverken de kjøttspisende journalistene som skaper «ubehag» for sine kolleger eller «majoriteten av de ansatte som er vegetarianere» nevnes ved kastebetegnelse, og man ser heller ingen grunn til å spørre hva dette ubehaget egentlig bunner i. Den vegetariske koden fungerer som et substitutt fordi det er umulig å snakke eksplisitt om kaste i moderne omgivelser som aviskantinen, men mat og matvaner er fortsatt sentrale kastemarkører. Sosiale regler for hva man kan spise og for hvem som deler mat med hvem er med på å virkeliggjøre og opprettholde kasteskiller. Promotering av og fordømmelse av ulike matvaner må dermed forstås som politiske handlinger fordi de aktiviserer to av de viktigste identitetspolitiske skillelinjene i India, nemlig kaste og religion.

Guro W. Samuelsen

Leave a comment

Your email address will not be published.


*