Indias utallige revolter

maoist1Indias grenseland er ofte urolige områder. I Jammu og Kashmir som grenser til både Pakistan og Kina hersker det tilnærmet borgerkrig. I flere av de nordøstlige statene finnes det fortsatt frigjøringsbevegelser. Mot Bangladesh har India bygd et enormt langt gjerde for å stenge bangladeshere på jakt etter et bedre liv ute. I grenseområdene mellom landets delstater er det ofte uroligheter, da opprørsgrupper taktisk bruker delstatenes manglende evne til koordinering for å skjule seg. Disse «urolighetene» har flere ting til felles. De har vart lenge, ofte i årtier. Det offentliges opprørsbekjempelse har med andre ord hatt særs dårlig effekt. Og i skyggen av kampene forfaller de fleste forsøk på utvikling, noe som igjen nører opp under den voldelige motstanden mot myndighetene. Å kalle det en styringskrise er å underkommunisere år med feilslått politikk. Alle vet at tiltakene ikke fungerer. Men hvorfor endres ikke politikken da?

Myndighetenes verktøykasse for å slå ned opprør er i de fleste tilfeller ganske rikholdig. Den består av forskjellige væpnede institusjoner, fra det regulære forsvaret via grensepolitistyrker som BSF til delstatspolitiet. Man har rettsvesenet, og andre vesener som skole og helse. Statlig utvikling kan med andre ord spille en rolle. Infrastrukturtiltak som veier, jernbane og elektrisitet blir ofte nevnt, og brukt. Man kan forhandle, man kan presse, man kan tvinge og utrydde. Ikke minst kan man benytte seg av demokratiets mange sikkerhetsventiler for å kanalisere misnøye.

Indiske myndigheter kjenner selvfølgelig til alt dette. Det er et aktivt forsøk på å både bruke sikkerhetsstyrker, som BSF og andre paramilitære grupper, og drive med utviklingsarbeid. Skoler bygges, medisiner og mat distribueres og frø til jordbruk gis bort. Men de positive effektene, sett fra myndighetenes side, er slående små.

lederplass i The Hindu hevder Vasundhara Sirnate fra The Hindu Centre for Politics and Public Policy at dette skyldes rollesammenblanding. At det er de samme sikkerhetsstyrkene som både driver væpna opprørsbekjempelse og sosioøkonomisk utviklingsarbeid. Å bruke væpna styrker for å styre urolige områder kaller Sirnate for “garrison governance”, og legger til at de opererer etter en enkelt oppskrift «boots on the ground combined with some feel-good handouts». Samrøret har en lang historie i India legger han til og er direkte medvirkende til at opprør ikke blir bekjempet. Er dette forklaringen på den evige tilstanden av utallige opprør i India?

Svaret er på dette nei. Det finnes ikke én hovedårsak til hvorfor det er opprør i India. Borgerkrig i Jammu og Kashmir krever andre forklaringer og løsninger enn maoistopprør i Chhattisgarh. Noen steder er samrøret mellom maktbruk og bistandsarbeid en del av forklaringen, andre steder er den et resultat. En forklaring gjelder ikke alle Indias opprør, ikke engang en et flertalll. På samme måte finnes det heller ingen enkel modell for opprørsbekjempelse.

Jakten på en slik modell, en «catch-all-løsning», er en del av problemet, ikke løsningen. Sirnate peker likevel på sentrale aspekter ved styringskrisen den indiske stat opplever i mange av sine grenseområder. Opprørsbekjempelsen og etableringen av lokale maktstrukturer fungerer ikke, samtidig som utallige indere blir nektet sentrale konstitusjonelle rettigheter. Det betyr likevel ikke at det holder å bytte ut sikkerhetsstyrker med politikere, væpna makt med forhandlinger.

Mange steder kan nok politiske forhandlinger være en del av løsningen. Andre steder er noe slikt umulig. Selv om «alle» vil ha fredelige og framforhandlede løsninger betyr ikke det at det alltid er veien å gå. Selv om opprørsbevegelsene er tilknyttet både nasjonale, regionale og globale nettverk er årsakene til deres eksistens lokale. Det samme må også løsningen være. Forskjellige opprør har svært ulike årsaker og krever minst like mange løsninger. Lokaltilpassete tiltak koster mye og krever at kompetanse om opprørsbekjempelse desentraliseres. Men skal India greie å redusere de utallige revoltene, og likevel bygge opp under demokratiet, er det trolig ingen vei utenom.

Geir Heierstad

Leave a comment

Your email address will not be published.


*