Bangladesh mot kontroversielt valg

Arild Engelsen Ruud, IKOS, UiO Bangladesh-FlagDen 5. januar er det valg til ny nasjonalforsamling i Bangladesh. Nesten halvparten av kretsene er avgjort allerede, fordi det bare er én kandidat som stiller. Opposisjonen boikotter nemlig valget, og mange er bekymret over at regjeringspartiet turer frem uten å gjøre innrømmelser som kan få opposisjonen med. Man ser stadig tydeligere autoritære trekk hos statsministeren, som vil få sin parlamentariske posisjon betydelig styrket etter valget, samtidig som valget vil være «møllspist» og gi lite legitimitet til henne og hennes nye regjering. Ikke bare bekymrer man seg i Bangladesh; også nabolandene og stormaktene ser med bekymring på utviklingen og med kritikk på regjeringens håndtering. Tidsskriftet Foreign Policy har plassert Bangladesh på listen over «next year’s wars», og både en lederartikkel i indiske The Hindu og en reportasje i britiske The Economist uttrykker uro over utviklingen i landet, også for regionen.

Alle tre leser striden som en konflikt mellom landets sekulære krefter og fundamentalistene. For mot regjeringspartiet Awami League, som tradisjonelt oppfattes som sekulært og progressivt, står Bangladesh Nationalist Party (BNP) og deres allierte, ikke minst Jamaat-e-Islami – landets største islamistparti, forholdsvis velstående, energisk, støttet av islamistiske krefter i Midtøsten og Pakistan. BNP er svakt og avhengig av aktivister fra Jamaat for å være synlig i gatene og det er islamistene som synes best som motkraft mot regjeringen. På regjeringens side står kommunister og andre, samt de unge antiislamistene som bidro til en gryende «bangladeshisk vår» ved å samle seg på plassen Shahbag i Dhaka i februar i fjor.

Så de gode mot de onde, eller i alle fall de gode med noen smussflekker mot de onde. Er dette da et godt uttrykk for hva som skjer i landet? Er det gode analyser? Mja.

Det er lite grunn til å uroe seg over at islamistene skal overta i Bangladesh. Striden handler ikke om kamp mellom fundamentalister og de sekulære. Regjeringen i Bangladesh vil nok gjerne ha oss til å tro det, for da blir den stående som den gode som kjemper mot mørkekreftene. Også innad i Bangladesh forsøker regjeringspartiet seg på denne retorikken. Men hovedopposisjonen er BNP, og deres folk er verken mer eller mindre sekulære enn regjeringens folk. I dag (2. januar) rapporterte media at islamistene var opprørte over BNP fordi BNP ikke fordømte hengingen av Jamaat-lederen Quader Mollah. BNP er strategisk avhengig av Jamaat, men inngår ikke i et åndelig partnerskap.

En del utenlandske medier mener utlendingene burde blandet seg inn. The Economist går langt i å si seg skuffet over at India ikke tok affære. Dette er fullstendig misvisende. India har ikke hatt rom for å blande seg inn. Artikkelen påstår at de antiindiske følelsene er på vei opp, men de har alltid vært der og ville vært langt mer på vei opp dersom India hadde vært mer fremoverlent. Uansett er ikke Bangladesh Indias bakland. En hver bevegelse som utenlandske diplomater gjør i Dhaka følges med argusøyne.

Statsminister Sheikh Hasina har vist stadig mer autoritære trekk, og bruker politi, hæren og lovgivningen mot opposisjonen. Dette har klart tiltatt. Hun har også endret lovgivningen slik at antikorrupsjonskommisjonen er vingestekket og har tillatt flere korrupsjonstiltalte politikere plass på partiets lister til valget. At hun er bestemt på å gjennomføre et valg som ikke vil gi legitimitet er også bekymringsverdig. Det har neppe vært planen hennes å komme hit; veien til dagens situasjon har vært skrittvis. Et problem for utlendinger som skal forsøke å men noe om utviklingen i landet er at de to sidene er like ille. Khaleda Zia, BNPs leder, forsøkte i 2006 å gjøre noe lignende det Sheikh Hasina gjør i dag, skjønt Khaleda var mindre heldig fordi hun ikke hadde gjort godt nok forarbeid.

Situasjonen fremover vil være preget av fortsatt uro. Regjeringen vil avholde valget 5. januar, men det ser ut til at opposisjonen vil skape tilstrekkelig frykt til at mange ikke vil gå til urnene. Dermed vil valgdeltakelsen bli for lav til at regjeringen vil kunne sitte særlig lenge, er vel å anta. Legitimitet vil være det store problemet. Opposisjonen vil fortsette uroen fremover i januar, skjønt det hele er en utholdenhetskamp og det er usikkert om kreftene holder til at den har tvunget regjeringen til forhandlingsbordet.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*