Bangladesh Blues, valget som var og tiden som kommer

Arild Engelsen Ruud, IKOS, UiO A woman casts her vote as an officer watches during parliamentary elections in Dhaka Valget i Bangladesh er avsluttet, men et ubesvart spørsmål ennå er hvor stor oppslutningen ble og hvor stor regjeringen vil påstå oppslutningen var. Dersom oppslutningen hadde ligget rundt 50 prosent ville situasjonen vært ganske entydig. Nå ligger den nok betydelig lavere; og selv om regjeringen vil påstå at den ble omkring 40 prosent vil mange stille seg tvilende. Mange nok, kanskje, til at parlamentets autoritet undergraves.

I enkelte kretser var valgdeltakelsen under 10 prosent. I andre over 50 prosent. I enkelte stemmelokaler ble det ikke avlagt en eneste stemme. I enkelte stemmelokaler ble det avlagt mange hundre stemmer i løpet av kort tid, i lokaler fyllt med aktivister fra regjeringspartiet. Og i over halvparten av kretsene var valget uansett over, for det var bare en kandidat som stilte.

I 1996 skjedde noe lignende. BNP under Khaleda Zia arrangerte et valg til tross for Awami Leagues boikott. Awami League var i stand til å forårsake stor uro i tiden etter valget, og regjeringen dengang måtte innrømme nederlag og utskrive nok et valg. Som Awami League vant.

Grunnen til at regjeringen tapte den gangen var ikke minst at administrasjonsapparatet valgte ikke å støtte den.

Nå er situasjonen en annen. Regjeringen har bedre grep om administrasjonen og politiet, og kanskje hæren. Det vil si, regjeringen har ikke så godt grep over hæren, men hæren er mer nølende til å skulle blande seg inn i politikken nå enn den gang.

Awami League og dets lille utvalg av allierte partier har bukten og begge endene forsåvidt som at de har lovgivende og utøvende makt. De kan omforme domstolene, korrupsjonskommmisjonen, politiet, universitetene, og hele forvaltningen forøvrig og dele ut stillinger og forfremmelser, penger og prosjekter. En betydelig kilde til penger og rikdom i Bangladesh i dag er knyttet til konstruksjonsindustrien — offentlige bygg som kontorer, veier, demninger og flyplasser. Det er den lokale forvaltningen som fordeler disse, og entreprenører vet godt hvilken side brødet er smørt på.

Men opposisjonen (BNP og Jamat) har to kort på hendene: Det ene er Jamat og dets aktivister, som både er mange og offervillige. De kan skape utrolig mye uro, og selv forretningsstanden og landets vellykkede tekstilindustri kjenner at en smertegrense er i ferd med å bli nådd. De taper kontrakter, for eksempel. Et annet kort er tvil om den folkelige oppslutningen om regjeringen, altså regjeringens legitimitet. Følgelig kan det bli vanskelig for andre land med demokratiske pretensjoner å opprettholde samme nivå på samkvemmet som til nå. Kan man fortsatt gi utviklingsbistand til en regjering som muligens har ranet til seg valget? Her kan India spille en rolle, fordi landet er tydeligere for Awami League enn for BNP. Samtidig kan for mye støtte fra India virke uheldig i et land som er særdeles opptatt av sin uavhengighet og særdeles vâr for storebrorstendenser hos naboen.

Uroen vil nok fortsette, men regjeringens stilling i år er sterkere enn BNP-regjeringens stilling var i 1996. Dermed kan ett av to skje: enten knekker Awami League ryggen på BNP, eller så må den tilslutt bakke ned og arrangere nyvalg.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*