The final countdown in Bangladesh

Arild Engelsen Ruud, IKOS, UiO Bang_API går erklærte valgkomiteen i Bangladesh at det skal holdes valg til ny nasjonalforsamling den 5. januar 2014. Valgkampen kan med andre ord begynne. Og det første som skjer er at opposisjonen begynner veldige protester. 14 bomber ble sprengt i hovedstaden i går, et par mennesker er blitt drept, og jernbanen mellom de to største byene satt ut av spill. Opposisjonen vil lamme landet i to dager nå først, og truer med hartal uten stopp (hartal er generalstreik) frem til valget. Opposisjonens støttespiller, det islamistiske partiet Jamat, vil sette landet i flammer. BNP og Jamat vil ikke akseptere et valg under den sittende regjeringen. Opposisjonen vil boikotte valget. Og dersom regjeringen likevel velger å avholdet det vil opposisjonen fortsette sine protester mot det de anser for å være et illegitimt valgt parlament og en ulovlig regjeringen.

Det er mye som står på spill. Det absolutt grunnleggende er at opposisjonen ikke stoler på at regjeringen vil spille rent spill når valget skal avholdes. I tillegg har regjeringen endret på grunnloven siden sist, og avskaffet det såkalte caretaker-systemet som sikret en nøytral regjering de siste tre månedene før et valg. Regjeringen viser imidlertid til at høyesterett (Supreme Court) i en domsavsigelse hadde erklært caretaker-systeme i strid med grunnloven. Følgelig er det nåværende systemet, med en regjering ledet av en folkevalgt person, statsministeren, det grunnlovsmessig korrekte. Og det normale i et normalt demokrati.

Det er imidlertid mer enn som så som står på spill. Det handler om hvilket av de to store partiene skal overleve. Og akkurat nå spøker det en del for Bangladesh Nationalist Party (BNP), opposisjonspartiet under ledelse av Khaleda Zia. I løpet av de siste fem årene har regjeringspartiet Awami League under ledelse av statsminister Sheikh Hasina foretatt en del ganske så smarte trekk. Politiet er styrket og mange Awami League-sympatisører i politiet er flyttet oppover i rekkene. Hæren var lenge kjent for å helle mot BNP, men også dette har Awami League klart å snu. Blant annet med smarte forfremmelser, en del hell (mange BNP-sympatisører i hæren ble drept i et mytteri som skjedde i 2008), og nye friske penger til innkjøp av mer krigsmateriell (Bangladesh er nå verdens største avtaker av kinesisk våpeneksport). Viktig er også at regjeringen har klart å fremme ideen om at hæren var avgjørende viktig i kampen for uavhengighet i 1971. Det er historisk riktig, men ble underkommunisert og litt glemt under militærregimene som styrte landet etter 1975. Det er først nå denne historien hentes frem igjen og bidrar til å tine det ofte litt kjølige forholdet mellom hæren og regjeringspartiet.

Videre har regjeringen skaffet seg støtte i administrasjonen, blant annet ved å kreve at korrupsjonsanklager mot byråkrater må avklares med regjeringen først, og med lærerne som skal bistå i selve stemmegivningsprosessen.

BNP er kjørt litt ut på sidelinjen, og angrer nok bittert på at ikke de var smartere da de satt med makten mellom 2001 og 2006. Et problem for BNP er at partiet ikke har en samlende ideologi, ingen kjerne. Partiet består av alle som er mot regjeringspartiet. Enkelte har en ideologisk aversjon mot Awami League, kommunister og konservative muslimer for eksempel, andre er i BNP av litt ymse årsaker – noe som ofte handler om tilgang til makt. BNPs brokete natur gjør at det er mer avhengig av tilgang på makt enn Awami League for å opprettholdes som parti, som en enhet.
Uten tilgang på makt blir partiet mindre interessant for mange av dets ledere og dets velgere. At denne makten bare oppnås etter annethvert valg har man kunne leve med. Men om den skulle være borte i hele ti år vil være vanskeligere å leve med. Og det er det som kan skje nå. Dersom Awami League klarer å avholde valg og sikre seg makten for ytterligere fem år, vil det være en lang og tung vandring i skyggenes dal for BNP – og mange er ikke interessert i en sånn tur.

Velgere tenderer til å stemme på det partiet som ligger an til å vinne. Heller vise at du stemmer på en vinner enn å vise at du stemmer på en taper. Dette fordi at Bangladesh er et partikrati, et land hvor det styrende partiet bestemmer over administrasjon og politi. Trenger du hjelp er det styrende partiet viktigere enn formelle rettigheter. Det er andre faktorer også, som spiller inn. Blant annet at partier som ikke kan hjelpe mister oppslutning, og en del velgere vil da foretrekke å stemme på opposisjonen.

Dette vet både opposisjonen og regjeringspartiet. Regjeringspartiet håper å kunne mobilisere en 40-50 prosent av velgerne på egenhånd og at andre partier som deltar i valget vil kunne mobilisere en ytterligere 10-15 prosent. Dersom over halvparten av velgerne avgir stemme vil valget være likeså legitimt som et presidentvalg i USA eller et kommunevalg i Norge.

Opposisjonen satser på å protestere så mye at velgerne skremmes bort fra valgurnene. Derfor er regjeringens nye varme forhold til politi, hæren, administrasjonen og lærerne så farlig for opposisjonen. Ikke minst viser dette seg i at all vold som skjer i forbindelse med protestene nå takles av politiet som et lov og orden-problem. Opposisjonsledere settes i fengsel, noe som er kjedelig for dem naturligvis. Ikke minst risikerer de å miste terreng i den uendelige interne kampen om posisjoner som ethvert politisk parti i Bangladesh hele tiden består av. Rettssaker er også tidkrevende og kostbare (man kjøper seg jo de beste advokater).

Mange i opposisjonen tror ikke de klarer å overbevise regjeringen. De mener kampen for et caretaker-system er tapt. Samtidig er de overbevist om at regjeringen er så upopulær at de vil kunne vinne et valg selv om Sheikh Hasina fortsetter som statsminister. De vil i alle fall få parlamentsmedlemmer i et visst antall og vil kunne fortsette en politisk kamp mot regjeringen de neste fem år. Dersom valget når blir uten opposisjonen vil regjeringspartiet vinne klart. Problemet for opposisjonen er også at partiet er svekket etter lang tids kamp for å gjeninnføre caretaker-systemet. Helt siden mars i år har det vært protester, og protestene er blitt mindre og mindre entusiastiske.

Khaleda Zia er opposisjonens ubestridte leder, og dette er hennes agenda. Hun vil ikke delta i et valg hvor hennes erkefiende Sheikh Hasina er statsminister. Fiendskapet dem i mellom går langt tilbake og har mange elementer. Men Khaleda Zia har grunn til ikke å stole på statsministeren; til det er de for like. Khaleda Zia var selv statsminister i 1996 og holdt valg som ble boikottet av opposisjonen. Da tvang opposisjonen henne til å innføre caretaker-systemet og det ble avholdt nyvalg, som opposisjonen vant. Da de to damene snakket sammen på telefonen tidligere i november i år var det visstnok første gang på ti år.

Ryktene sier at Khaleda Zia er sliten og lei av politikk. Hun vil at sønnen, den ambisiøse og energiske Tareque Rahman skal overta. Men han er i eksil i London og vil bli arrestert på grunnlag av de 16 korrupsjonsanklagene mot ham i det øyeblikk han vender tilbake til Bangladesh. Med mindre moren kommer til makten og kan feie anklagene til sides. Dersom moren ikke kommer til makten, kommer sønnen ikke tilbake.

Dersom avtakerne ikke kommer og overtar arven betyr det slutten for BNP. Partiet er som sagt en brokete ansamling uten ideologisk enhet. Det er adgangen til makt som holder det sammen. De mange småkongene i partiet aksepterer Khaleda Zia som ubestridt leder fordi hun er enken etter partiets grunnlegger, men også fordi at ved å ha henne som ubestridt leder slipper de å ligge i konflikt med hverandre om hvem det ellers skulle vært. Dessuten har hun og familiedynastiet hun representerer umiddelbar name recognition blant velgerne. Sønnen vil ha den samme effekten. En annen leder vil ikke.

Det er mye som står på spill for BNP. Det er en vinn eller forsvinn-situasjon dersom de ikke deltar i valget. De kan naturligvis snu, og delta i valget. Men Khaleda Zia har så gjort det så entydig klart at så ikke vil skje at det neppe vil skje. Mange av partiets ledere sitter på gjerdet og avventer. Kanskje stiller de til valg som uavhengige eller for et av de mange andre partiene. Uansett nøler mange av dem med å skape ytterligere fiender blant regjeringspartiets folk, mennesker som muligens vil sitte med makten til våren.

Regjeringspartiet godter seg og er meget optimistisk for tiden. Problemet er likevel at det vil bli uro, det vil være generalstreiker, og mennesker vil bli drept. Det økonomiske tapet for landet vil kunne beregnes i prosenter av den årlige veksten. Omkostningene vil være enorme. Spørsmålet er om opposisjonen nå de nærmeste ukene klarer å vise at den regningen blir uforholdsmessig stor, så stor at regjeringen må snu.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*