Mot borgerkrig i Bangladesh?

Arild Engelsen Ruud, IKOS, UiO

(Kilde: dhakatribune.com)

(Kilde: dhakatribune.com)

Flere hundre tusen islamister i hovedstadens gater, som så ble beskutt av politiet og jagd på flukt. Er det et tegn på regjeringens svakhet at den nå tyr til rå vold og brutalitet for å bekjempe en voksende opposisjon? De siste par dagene har det vært flere sammentrefninger mellom politi og islamister i flere bangladeshiske byer. Tallene varierer en del, en kort periode synes avisene å ha vært underlagt sensur, og ubekreftede rykter bidrar til å øke forvirringen. Følgende har likevel skjedd: I helgen stod organisasjonen Hefazat-e-Islam for en stor «Dhaka siege»-demonstrasjon. Dette for å legge press på regjeringen. Hefazat ønsket tydeligere islamisering av samfunn og forfatning, blant annet dødsstraff for blasfemi og forbud mot at kvinner er i arbeidslivet. Organisasjonen fikk lov til å holde demonstrasjonen, men da den erklærte at den ville forlenge demonstrasjonen i det uendelige strakk ikke regjeringens velvilje til lenger.

Det var flere hundre tusen demonstranter fra Hefazat i Dhaka. De ble «skylt ut» av sikkerhetsstyrkene – som inkluderer politi, grensepolitiet, og spesialstyrkene i Rapid Action Battalion, RAB. Ifølge enkelte anslag ble 15-20 mennesker drept, ifølge andre anslag opp mot hundre. De villeste og nok minst troverdige ryktene sier flere hundre.

Hefazat hadde lite å stille opp med umiddelbart, men enkelte av dem rekonstituerte seg i nabobyen Narayanganj.  Her oppstod veritable slag med politiet, og i følge avisene ble et sted mellom 40 og 50 drept. Også i andre byer er folk drept, særlig i Chittagong, landets nest største by.

Hvem og hva er Hefazat? Det er en organisasjon som ledes av en rektor ved landets største madrassa. Organisasjonen har ikke egentlig et liv utenom visse perioder, hvor den vekkes til live og kamp. Nå har den hengt seg på den store debatten om landets sjel, om landet er muslimsk først og bengalsk deretter eller omvendt. Debatten started med demonstrasjonene på Shahbag – ungdom (mest) som i hundretusentalls krevde dødsstraff for islamistiske krigsforbrytere fra uavhengighetskampen i 1971.

Organisasjonens porøse karakter gjør at andre islamistiske organisasjoner kan knytte seg til den. Det militante Jamaat-e-Islami, et registrert og mektig politisk parti, støtter Hefazat med penger og mannskap. Andre islamistiske partier og organisasjoner gjør det samme. Ved siste valg fikk disse til sammen under 7 prosent av stemmene.

I tillegg støttes protestene av Bangladesh Nationalist Party, BNP, det største opposisjonspartiet.

Det er likevel ikke grunn til å tro at regjeringen handler desperat og utfra frykt. Regjeringen og regjeringspartiet Awami League har et solid grep om politi, grensestyrker og spesialstyrken RAB. Det har de sørget for å få i løpet av sine nå fire og et halvt år lange regjeringstid. Dette er en av grunnene til at opposisjonen nå i våres har angrepet politiet i langt større grad en slike demonstrasjoner har sett tidligere år. Politiet oppfattes av opposisjonen som regjeringspartiet forlengede arm. I tillegg har Awami League skaffet seg solid makt over administrasjonsapparatet de siste årene, og i noen grad også over domstolene.

Awami League har dessuten en partiorganisasjon med aktivister som opposisjonen kan misunne dem. I gatekampene som var i Dhaka i helgen var Awami Leagues aktivister i fremste rekke.

Opposisjonspartiet BNP har mindre organisatoriske krefter og har brukt mye av det de hadde allerede på et stort antall generalstreiker denne våren. BNP er avhengig av andre for å kunne vise makt og lener seg på organisasjoner som Jamaat og Hefazat.

Samtidig som regjeringen «skylte» Hefazat ut av Dhaka stengte den også ned demonstrasjonene på Shahbag. Dette var en innrømmelse av at islamistene kan ha en viss innflytelse over velgerne. Mange utover på landet i Bangladesh opplevde ikke demonstrasjonene på Shahbag som viktige før opposisjonen begynte å kalle dem ateister. Å være ateist er å fornekte guds eksistens, noe som krenker den alminnelige muslim ved å fornekte hans gudstro. Selv om de fleste Shahbag-demonstrantene neppe var ateister falt anklagen i fruktbar jord. Og regjeringen kan ta seg råd til å skyve islamistene fra seg, men den kan ikke ta seg råd til å skyve fra seg den jevne muslim.

Det skal være valg mot slutten av året. Hovedutfordringen er at opposisjonen ikke stoler på regjeringens vilje til å gjennomføre et rettferdig valg. Det er sterke og gode grunner til å tro at regjeringen vil bruke sin makt, om enn på en diskret måte, til å sikre valgseier. Opposisjonen forlager at valget skal være i regi av en nøytral teknokratiregjering, slik det har vært tidligere. Regjeringen nekter, og sier det er ukonstitusjonelt. Og der står saken.

Bekymringen er at opposisjonen ikke har andre muligheter enn å skape mer kaos. Kaos gjør nemlig at forretningsstanden blir urolig, de taper penger, og de utenlandske diplomatene blir urolige. Sammen kan de presse regjeringen til innrømmelser. Men regjeringen har også nytte av kaoset, for det viser hvor udugelig opposisjonen er og skremmer bort i alle fall mange middelklassevelgere fra dem. Samtidig er også islamistskrømtet nyttig for regjeringen, for frykten for at rabiate islamister skal komme til makten gjør at mange velgere naturlig flokker til Awami League. Slikt er nyttig for et regjeringsparti som må skjule sine egne defekter og samle troppene før valget.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*