Nehru-Gandhi-dynastiet etter uavhengigheten

Håkon Tunold, India områdestudier, IKOS, UiO

(Kilde: firstpost.com/Reuters)

(Kilde: firstpost.com/Reuters)

Før 1947 hadde India fire dominerende partier: The Indian National Congress, All-Indian Muslim League, Hindu Mahsabha, og Kommunistpartiet. Umiddelbart etter frigjøringen forsvant den Muslimske Ligaen til Pakistan, RSS besluttet å forbli apolitisk og KPI nektet å anerkjenne den nye regjeringen, og ville gjøre deres kamp væpnet, noe som effektivt reduserte partiets oppslutning.  Dette medførte at INC nå var fritt frem til å dominere politikken og innføre en ettpartistat om så ønsket. Ettersom Mahatma Gandhi ble myrdet i 1948 og Sardar Vallabhai Patel døde i 1950, betydde det nå at Jawaharlal Nehru nå var den opplagte lederen for INC og India. Men på den tiden ville ingen mistenke at India ville la seg prege av et nærmest dynastisk styre fremover. For gjennom fire generasjoner har Nehru-Gandhi dynastiet vært en del av grunnstammen i INC. Det er derimot ikke åpenlyst hvorfor nettopp denne familien har hatt så mye makt i verdens største demokrati. Ved å systematisk gå gjennom nyere indisk historie, og maktkampen som har preget den, vil jeg prøve å komme frem til - hvordan og hvorfor familien har, og fortsatt preger indisk politikk.

For i likhet med flere av landene på det indiske subkontinentet, har ikke familiedynastier i politikken vært noe enestående fenomen. I Bangladesh har The Awami League (BAL) fortrinnsvis vært det dominerende partiet, og det har i korte trekk også stort sett vært dominert av én  familie, etterkommerne av Sheikh Mujibur Rahman. Det er også verdt å nevne at opposisjonspartiet også er et familieparti. På Sri Lanka har Bandaraneike vært et fremtredende navn i politikken, og i Pakistan har Bhutto-familien satt sitt preg. Hovedfokuset mitt vil derimot vektlegge Nehru-Gandhi familien sin posisjon i indisk politikk, og hvordan den har oppstått.

I Demokrati på indisk redigert av Arild Engelsen Ruud og Geir Heierstad, fremgår det at den indiske historien etter uavhengigheten ofte deles inn i tre faser. Frem til 1960-tallet og Nehrus død; hans datter og barnebarns tid som regjeringsledere frem til slutten av 1980-tallet; og den siste perioden etter at Kongresspartiets dominans tok slutt. De tre er faser både i Kongresspartiets historie og i indisk politisk historie. ”Et viktig trekk i den første fasen var nettopp Kongresspartiets dominante rolle. Partiet vant alle nasjonale valg, ikke med et veldig flertall av velgerne bak seg, men tilstrekkelig til å få et veldig flertall i nasjonalforsamlingen.”[1]

Flere av de indiske aktivistene under uavhengighetsbevegelsen hadde utdannet seg vestlig innenfor jussen. En av disse var Motilal Nehru, som senere endte opp som leder for Kongresspartiet i to perioder. Jawaharlal Nehru, sønn av Motilal, fulgte i de samme fotsporene, og også han fikk seg en vestlig utdannelse, – her ved Harrow School og University of Cambridge. Han vendte hjem og kom i kontakt med poltikken, der Jawaharlals vei til posisjon uten tvil var påvirket av farens karriere. Sammen med Mahatma Gandhi var han en av de mest sentrale skikkelsene i uavhengighetsbevegelsen, og endte senere opp som Indias første statsminister fra 15. August 1947 frem til sin død i 27 mai 1964.

Under Jawaharlal Nehru var demokratiseringen begrenset, men den var også preget av stabilitet. Regimet hvilte på lokale landeiere, noe som temmet radikale forsøk på å forandre status-quo. Det var en institusjonalisert makt, hvor det tilsynelatende var stor avstand mellom stat og samfunn, men hvor det var effektive kanaler mellom sfærene.

Indira Gandhi, hans datter, var ingen naturlig arvtager i partiet, men som en konsekvens av få handlingsalternativer og en ødeleggende maktkamp innad i partiet , endte også hun opp som partileder og regjeringssjef. Hun var en kontroversiell figur, og hennes maktposisjon var sterkt i partiet. Men hennes radikale forsøk på å forandre indisk politikk ble også hennes død, da hennes forsøk på å gripe inn i og langt på vei dra nytte av religiøse skiller medførte at hun ble skutt og drept av to sikher fra sin egen livvakt.

Rajiv Gandhi, Indira Gandhis førstefødte tok også sine studier på Cambridge, og senere ved Imperial College i London. På Cambridge møtte han den italiensk-fødte Edvidge Antonia Albina Maino, senere kjent som Sonia Gandhi. De giftet seg, og Rajiv Gandhi konverterte til katolisismen som en konsekvens av dette.

Rajiv Gandhi var derimot en sen og motvillig deltaker i politikken, selv om han tilhørte en politisk familie som hadde tjent India i generasjoner – både under frihetskampen og etterpå. Det var klart at politikk ikke interesserte ham som en karrierevei, og i følge klassekamerater, ble hans bokhyller foret med vitenskap og teknikk, kontra filosofi, politikk og historie. Likevel, i en alder av bare 40 år, ble Rajiv Gandhi den yngste statsministeren i India, og muligens en av de yngste regjeringssjefene i verden. Som et varsel på et generasjonsskifte i landet, fikk Rajiv Gandhi det største mandatet i nasjonens historie. Han beordret valg så snart sorgen over hans drepte mor var kulminert. 401 av 508 seter gikk til INC. Dette var en imponerende start som leder over 800 millioner indere, som under hvilken som helst omstendighet ville vært bemerkelsesverdig. Men også han ble en kontroversiell leder etter hans innblanding på Sri Lanka, noe som medførte hans død etter å ha blitt bombet av tamilske separatister.

Etter drapet på Rajiv Gandhi, kunne det se ut som at Nehru-Gandhi dynastiet var ved veis ende. Men i løpet av de neste årene fortsatte Kongressens oppslutning å falme, og de tapte valget i 1996. I et forsøk på å gjenopplive partiet, sluttet Sonia seg til INC i 1997, og ble partileder i 1998. Der ledet hun partiet til seier i 2004. Grunnet dels skittent valgkampsspill av BJP [2] og hennes utenlandske opprinnelse, tiltrådte hun ikke rollen om statsminister, men hun fortsatte som partisjef. Statsministerrollen ble tildelt Manmohan Singh, mannen som var en av arkitektene bak de økonomiske reformene på 1990-tallet. Etter en kort ferie på rundt 15 år ble dynastiet gjenopplivet. Sonia Gandhi, som giftet seg inn i dynastiet, ba sin mann om å unngå politikken, og ble trukket inn bare når det fantes et akutt behov for lederskap.

I dag ser Rahul Gandhi, sønn av Rajiv og Sonia Gandhi, ut til å synliggjøre seg i politikken. Den nå 42-år gamle ætlingen av Nehru-Gandhi-dynastiet, er fortsatt en av de mest plausible statsministerkandidatene for Kongresspartiet ved 2014-valget. I forkant av det, er det mange som mener han vil bli tildelt en større rolle i partiet. En omrokkering i partiet er i alle fall ventet etter en tid som har vært preget av flere korrupsjonsskandaler. Å fremme Rahul Gandhi vil i teorien være fornuftig for Kongresspartiet. Han har lenge vært antatt å være etterfølgeren til Sonia Gandhi, men han trenger enda tid til å vise teft før valgkampen starter i 2014. I en artikkel publisert av The Economist [3] blir han kritisert for å ikke ha noen visjoner i en velformulert setning satt veldig spissen; ”Et forkalket out-of-touch, visjonsløst og nepotistisk dynasti er igjen klar til å lede verdens største demokrati, om enn med friske og unge indo-italienske gener med Brahmin-Kristen-Muslim-Parsi blod samt et sjarmerende ansikt og karisma som ingen andre indere kan kreve mer av.”

Det er midlertidig tankevekkende hvordan Sonia fikk en fremtredende posisjon i et samfunn som verken kulturelt eller historisk har vært preget av likestilling. Slik som på Sri Lanka var også Sirimavo Bandaraneike (”Mrs. B”) enke av en fremstående politiker. Hva skyldes det? Politisk teft? Nehru-Gandhi har vært et velkjent symbol på makt som kunne føre Inderne ut av det lovløse kaoset., noe som Indira Gandhi også sa under ”The State of Emergency” mellom 1975 og 1977 [4]. Nehru-Gandhi dyanstiet har hatt en statsbærende funksjon som ingen andre familier i verden kan måle seg med siden Kennedy-ene. Nå gjenstår det å se om den lovende, tilsynelatende visjonsløse politikeren Rahul Gandhi  kan føre dynastiet en generasjon videre i maktapparatet.

Håkon Tunold er BA student ved India områdestudier, IKOS, UiO. Innlegget er skrevet som del av emnet SAS2504 – Politisk kultur i India.

Litteraturliste

Reinventing India, Stuart Corbridge and John Harris
State and Politics in India, Partha Chatterjee
Demokrati på indisk, Arild Engelsen Ruud og Geir Heierstad

Sluttnoter

[1] Forankringen av Demokratiet i India, s.23,  A. Ruud, G. Heierstad 2010 & Mehta 1991, Lijphart 2001

[4] India in 1975: Democracy in Eclipse», ND Palme

Leave a comment

Your email address will not be published.


*