Islamister i Bangladesh?

IslamBangla Bangladesh er jo normalt kjent for å være et relativt sekulært og avslappet land hva gjelder religiøsitet. Men lørdag nå i helgen demonstrerte et par hundre tusen islamister i hovedstadens gater med krav om dødsstraff for blasfemikere, og i dag mandag lammer de landet med en generalstreik i protest mot at regjeringen motarbeidet helgens stordemonstrasjon. Allerede før demonstrasjonen på lørdag uttrykte regjeringen vilje til å innføre strengere lover mot blasfemikere, og fire bloggere ble arrestert forrige uke. Er det islamisme på fremmarsj i Bangladesh? Vakler regjeringens sekulære forankring?

Neppe. Og det er interessant hvor raskt situasjonen kan snu. I dag mandag strutter regjeringen av selvtillit, mens hovedopposisjonen freser av såret sinne.

For dette handler like mye om regjeringsmakt og striden mellom de to hovedpartiene og deres respektive allierte, som det handler om ideologi og landets sjel. Demonstrasjonen sist lørdag handlet om ideologi, naturligvis, og den var rettet mot den langvarige demonstrasjonen som har pågått rundt plassen Shahbag siden februar. Shahbag-demonstrasjonene er klart sekulære og kjemper for de verdier Bangladesh ble grunnlagt på – sekularisme, uavhengighet, og sosialisme. Shahbagi-ene som de kalles ønsker dødsstraff for krigsforbryterne fra den gang, krigsforbrytere som av ulike grunner aldri ble straffet og som stadig driver politisk virksomhet i landet, blant annet i det islamistiske Jamat Islami.

Kjernen i Shahbag-demonstrasjonene var studenter ved Dhaka University og bloggere. De fleste av de sistnevnte var sterkt kritiske til islamismen, og enkelte også til islam. Reaksjonen kom i første omgang fra islamistene i det politiske partiet Jamat Islam, som ledet an i demonstrasjoner og voldeligheter allerede i februar. Organisasjonen bak demonstrasjonen sist lørdag er imidlertid en annen, kalt Hefazat-e-Islam. Denne ledes av en verdikonservativ rektor ved landets største islamske universitet og hans sønn. Universitetet følger deobandi-læren, som innebærer at de er sterkt konservative. Deobandi-læren er i familie med wahhabiismen som Jamat følger, men ikke fullt så radikal. Hefazat kan følgelig betegnes som islamister, som ønsker islam som grunnlag for staten og samfunnet; men de er ikke voldelige eller så radikale som det politiske partiet Jamat som følger wahhabiismen. Hefazat er like fullt mot kvinners utdanning, for at landet skal ha en islamsk grunnlov, for dødsstraff av blasfemikere, og for at krigsforbryterne ikke skal straffes.

Shahbag og Hefazat strides om landets sjel, og støttes på hver side av henholdsvis kommunister og andre på venstrefløyen, og Jamat og andre islamistiske partier på høyrefløyen.

Det som gjør at denne ideologiske striden er kommet opp på det nivå den har er at det også er en politisk strid, mellom regjeringspartiet Awami League og dets allierte på den ene siden, og Bangladesh Nationalist Party (BNP) og dets allierte på den annen. Det stunder mot valg i landet, ved årsskiftet, og all annen strid i landet synes på ett eller annet vis å dras med i den virvelstrøm kampen om regjeringsmakten er.

Regjeringspartiet ble opprinnelig litt overrasket over Shahbag-bevegelsen, alle disse unge entusiastiske menneskene som strømmet til og demonstrerte for at regjeringen skulle gå enda lenger enn den selv turde. Regjeringen hadde støttet livsvarig fengsel for krigsforbryterne, mens Shahbagi-ene krevde dødsstraff. Ikke bare i hovedstaden demonstrerte disse unge og utdannede, men i småbyer rundt hele landet. Regjeringen gjorde det den kunne for å støtte dem, blant annet med gjerder rundt plassen og sikkerhetskontroll rundt den symbolske kjerneplassen Shahbag. I tillegg er det trolig at mange av regjeringspartiets ledere sørget for mat og drikke til demonstrantene. I løpet av få dager ble det også tydelig at regjeringspartiets folk ble en alt viktigere del av bevegelsens ledelse, selv om det vil være for drøyt å si de overtok.

Islamistene i Jamat protesterte, var voldelige, men lite virkningsfulle. Shahbag og regjeringen hadde opinionen på sin side. Også opposisjonspartiet BNP var tatt på sengen av det hele og stod lenge og så på fra sidelinjen. Etter fjorten dager, i andre halvdel av februar, tok imidlertid BNP tak og snudde situasjonen. Opposisjonslederen Khaleda Zia kalte Shahbagi-ene for ateister og karakteriserte dem som anti-islam. Senere karakteriserte hun også regjeringen som anti-islam. Dette var kraftig krutt. Men målet var å mobilisere en opposisjon som var effektiv nok til å knekke regjeringen. Og selv om bangladeshere flest er rolige og avslappede muslimer, er det få som synes det er greit å tolerere forakt for islam, profeten eller Allah. I den grad folk tok opposisjonslederens retorikk for god fisk skapte det et stemningsskifte i opinionen. Regjeringen om bakpå. I tillegg begynte Hefazat-bevegelsen å røre på seg. Det er en gammel bevegelse, men for det meste er den ikke virksom. Bare av og til, når islam er i fare, som de sier, vekkes den til live. Shahbag og regjeringspartiet var plutselig i forsvarsposisjon. Shahbagi-ene måtte erklære igjen og igjen at de ikke var ateister, at de aller fleste var rettroende muslimer, og regjeringen erklærte den ville skjerpe blasfemi-lovgivningen. Hefazat krevde dødsstraff for blasfemikere og kalte til Long march on Dhaka for å presse regjeringen til å godta Hefazats 16 krav. Regjeringen ble nervøs og gikk til det skritt å arrestere fire bloggere.

Før demonstrasjonen på lørdag var regjeringen i tvil om hvordan den skulle reagere: med alle maktmidler forsøke å stanse demonstrasjonen, eller forsøke å spille med? Den valgte stort sett den siste strategien, selv om den også stod bak en streik som lammet noe av transporten inn til Dhaka og dermed begrenset demonstrasjonen en del. Selve demonstrasjonen forløp i all hovedsak ganske fredelig, så fredelig at regjeringens hardtslående innenriksminister takket organisasjonen i etterkant.

Hefazat er ikke helt enig, og generalstreiken i dag (mandag) er en protest mot at demonstrasjonen på lørdag ble motarbeidet av regjeringen. Men opposisjonspartiet BNP ønsket at Hefazat skulle gå lenger. De ønsket flere dager generalstreik, og gjerne at Hefazat skulle bli med BNP i kampanjen for å kaste regjeringen. Hefazat vil imidlertid ikke leke BNPs spill og nektet. Opposisjonslederen er rasende, og BNP støtter følgelig ikke Hefazats generalstreik i dag. I stedet har BNP erklært to dagers generalstreik fra i morgen.

Regjeringspartiet strutter nå av selvtillit og har til og med arrestert og puttet i fengsel et par av lederne i BNP – på noen gamle saker, men likevel. I tillegg har statsministeren erklært at det ikke blir noe av nye blasfemilover, de gamle er gode nok.

Hva skyldes selvtillitet? For det første at det ikke er noen umiddelbar allianse mellom Hefazat på den ene siden og BNP og Jamat på den andre. Verken BNP eller Jamat er organisasjoner som kan mobilisere hundretusenvis. Og selv om Hefazat mobiliserte nærmere to hundre tusen sist lørdag, så er ikke det avskrekkende mye. Shahbag mobiliserte nesten like mange bare to måneder tilbake. Og i en valgsammenheng er to hundre tusen ikke så mange. Selv med alle sine venner og hele sine familier vil disse to hundre tusen neppe representere mer enn kanskje noen millioner. De fleste vil aldri ha stemt på regjeringspartiet likevel, og med noe over 90 millioner velgere i landet vurder regjeringspartiet situasjonen som under kontroll. Islamistene er for få i antall til å få gjennomslag i et valg.

Arild Engelsen Ruud, IKOS, UiO

Leave a comment

Your email address will not be published.


*