Mobilisering og sosialisering – Indias kvinner og arbeidslivet

Kvinner

Er du en av de heldige som har en jobb i dagens India, jobber du mest sannsynlig i den uformelle sektoren. Din arbeidshverdag i den uformelle sektoren er nok preget av usikkerhet og ustabilitet. Du har mest sannsynlig ingen regulert kontrakt, ingen rettigheter, ingen helsetilbud og du får nok ikke særlig bra betalt heller. Er du attpåtil kvinne og jobber i dagens India får du mest sannsynlig enda dårligere betalt og din hverdag er preget av enda mer usikkerhet. Som arbeider i den uformelle sektoren faller ditt arbeid inn i en av to kategorier. Ditt arbeid kan være midlertidig, omreisende og basert på sesong. Eller så er du del av en liten selvstendig husholdningsbedrift. Faller du som arbeidende kvinne i India inn i den siste kategorien eksisterer det en organisasjon og fagforening som ønsker å forbedre din hverdag, denne organisasjonen kaller seg SEWA, Self-Empolyed Women´s Association of India.

Priya er et eksempel på en arbeidende kvinne i den uformelle sektoren i India. Hennes mann jobbet tidligere på en tekstilfabrikk, men ble oppsagt etter liberaliseringen av økonomien som startet på 80-tallet og som ble reformert i 1991. Før liberaliseringen av økonomien eksisterte det betydelig flere offentlige arbeidsplasser og mer kontroll av arbeidsmarkedet. Etter liberaliseringen ble mye av den statlige kontrollen borte og dette resulterte i at mange arbeidere havnet i den uformelle sektoren. Dette skjedde med Priyas ektemann. Han ble sagt opp fra sin stilling på fabrikken og ble tvunget til å søke jobb andre steder. Dette førte til at han alene ikke klarte å forsørge Priya, deres tre barn og hans foreldre som de bodde sammen med. Priya måtte også finne arbeid. Konkurransen  blant arbeiderne ble enda høyere da mange mistet jobbene sine på fabrikken. Det var vanskelig nok for Priyas ektemann å finne arbeid, for Priya selv ble det nesten umulig. For å skaffe familien litt ekstra inntekt begynte hun å lage blomsterkranser som hun solgte på gata.

Den formelle sektoren er og var preget av regulerte kontrakter og flere rettigheter for arbeiderne, mens den uformelle sektoren er preget av det motsatte i India. Den uformelle sektoren er den mest dominerte økonomien i India og den er ikke registrert av staten. SEWA er en organisasjon og en fagforening som arbeider for å forbedre kvinnelige arbeidere innen den uformelle sektoren. Kvinner i India er lite representerte innen arbeidslivet. De fleste er hjemmeværende og deres hovedoppgave er å passe barn, familie og hjem. Slik som Priyas hovedoppgaver før hun måtte begynne å arbeide. Som et av verdens største land er selvfølgelig India svært nyansert og det finnes kvinner som har gjort god karriere, men når det kommer til den tradisjonelle indiske landsbygda er den generelle normen at kvinner hører til i hjemmet. I de tilfellene der kvinner, som i hovedsak skulle vært hjemmeværende, trer ut i arbeidslivet er det ofte, som i Priyas tilfelle, av økonomiske årsaker. Disse kvinnens situasjon er SEWA´s hovedfokus. SEWA ønsker å hjelpe fattige kvinner som arbeider selvstendig. De ønsker å forbedre kvinners sikkerhet på arbeidsplassen, forbedre mat og helse for kvinnene og deres barn. Dette gjør de ved at de jobber direkte med kvinnene og ved at de legger press på myndighetene. De ønsker at myndighetene skal vedta og endre lovgivningen slik at det kommer disse kvinnene til gode. De ønsker å være et talerør for kvinner som ikke når fram med sin stemme. De ønsker også å forbedre kvinners selvtillit, slik at de selv våger å kreve mer plass i diskusjoner i det offentlige rom både på regionalt og lokalt nivå. Kvinner må kjempe fram en stemme for å sette deres utfordringer i fokus. Kvinners plass har blitt ansett å være i hjemmet og derfor blir jentebarn sosialisert til å være det. Det eksisterer en patriarkalsk familiestruktur som også overføres til arbeidslivet og den økonomiske strukturen. Eldre menn sitter på toppen av hierarkiet og kvinner befinner seg på bunn. Dermed får kvinner de dårligste betalte jobbene med minst sikkerhet. Fordi kvinner sosialiseres inn i hjemmet får de heller ikke noen plass i arenaer der menn sosialiseres. De er ikke en del av den offentlige diskusjonen om deres egen hverdag. Dette ønsker SEWA å gjøre noe med.

I India har fagbevegelsen vokst fram som en del av frigjøringsbevegelsen og det eksisterer tette bånd mellom fagbevegelsen og de politiske partiene. De fleste partier har i dag en fagforeningsfløy.  India har i dag 11 offentlig registrerte såkalte Trade Unions. Tradisjonelt sett har disse fagforeningene bidratt til å sikre arbeidstageres rettigheter i den formelle sektoren, men ikke den uformelle. Arbeidsstyrken i India er overveldende uorganisert. Kun syv prosent har regulerte kontrakter og kun halvparten av disse er medlem av en fagorganisasjon. Som en av de nye fagforeningene som har dukket opp i senere tid har SEWA sitt hovedfokus som sagt i den uformelle sektoren. Organisasjonen vokste ut fra The Textil Labour Association og de har hentet sin inspirasjon fra Mahatma Gandhi som ledet en suksessfull streik for tekstilarbeidere under sin tid. I 2008 hadde organisasjonen nesten en million medlemmer. SEWA er en fagforening, en interesseorganisasjon og tar en inspirasjonen fra Gandhi med i bildet, en filosofisk organisasjon. SEWA er et støtteapparat for kvinner som ikke har noen form for arbeidstager-arbeidsgiver forhold. Dette vil si at de ikke har verken samme arbeidsplass eller nødvendigvis samme yrke. Sett som en fagforening har de arbeiderne som er medlem av SEWA veldig lite til felles. Grunnet den høye arbeidsledigheten i India er konkurransen om jobber svært stor. Dette resulterer i at lojaliteten arbeider i mellom er svak. Noe som gjør rekruttering til arbeidsplasser enda vanskeligere. Det er vanskelig nok for fagforeninger med medlemmene som tilhører samme bedrift eller yrkesgruppe å skape lojalitet. Å organisere kvinner som verken har felles yrke eller arbeidsplass er mest sannsynlig enda vanskeligere. Ved at det heller ikke eksisterer noen system over det uformelle arbeidsmarkedet er det også vanskelig å nå fram til kvinnene. Slik som i tilfelle med Priya som nevnes tidligere. Hun har skaffet seg inntekt ved å selge blomster på gata, men har selvfølgelig ikke registrert seg som arbeider i noen forstand. Med medlemmer litt under en million er ikke SEWA en stor organisasjon i India. Utfordringene rundt rekruttering er mange og en ser at dette handler i stor grad også om tilhørighet. Tilhørigheten ovenfor kaste, religion og familie står mye mer sentralt fremfor tilhørigheten til kjønn og arbeid. Når arbeidere fragmenteres på grunnlag av kaste og religion understrekes disse kategoriene og også tilhørigheten til de. Du er ikke først og fremst arbeider eller først og fremst kvinne. Forskjellene er store innenfor arbeidsmarkedet og mellom kjønn i India. Disse forskjellene går hånd i hånd. Barbara Harris-White mener at så lenge kvinner ikke kommer inn i arbeidslivet på lik linje med menn så vil dette hemme veksten i India. Hun mener at et land der kun halvparten av arbeidsstyrken utnyttes, vil ikke kunne vokse like godt som et land der begge kjønn er inkludert i arbeidslivet. Dette poengterer også SEWA. De ønsker også at kvinner som Priya skal få en sterkere posisjon i samfunnet slik at de kan forbedre sin situasjon og sine levekår. Ved at disse kvinnene får bedre levevilkår vil det mest sannsynlig også forbedre levevilkårene til hennes familie. Vi ser at veien mest sannsynlig er lang å gå og utfordringene mange når det gjelder kvinner i arbeidslivet. Det å nå fram til Priya som arbeidende kvinne er på ulikt sett er ikke enkelt, men som Harris-White påpeker er det viktig at kvinner får en plass i arbeidslivet. Dette for å løfte og forbedre kvinners posisjon og de fattige i landet India.

Ingrid Berg-Buan, India områdestudier, IKOS, UiO

Ingrid Berg-Buan er BA student ved India områdestudier, IKOS, UiO. Innlegget er skrevet som del av emnet SAS3500 – India i dag: vekst, demokrati og miljø.

Kilder

Breman, Jan: «Urban poverty in the 21st century» i The labouring poor in India: Patterns of Exploitation, Subordination, and Exclusions, 2003. New Delhi

Harriss-White, Barbara: India working: Essays on society and economy, 2006. Cambridge

www.sewa.org

Leave a comment

Your email address will not be published.


*