Shahbagh – et veiskille for Bangladesh?

Hanne Cecilie Geirbo, IFI, UiO

Shabagh, Bangladesh (Kilde: daily-sun.com)

Shabagh, Bangladesh (Kilde: daily-sun.com)

For trettende dagen på rad er hundretusener samlet i Shahbagh-området i Dhaka. Flere tiårs sorg og sinne over et manglende krigsforbryteroppgjør etter frigjøringskrigen fra Pakistan i 1971 gir seg uttrykk i folketaler, roping av slagord og plakater, men også i sang og gitarspill, ansiktsmaling og andre aktiviteter som er vanlige på folkefester i Dhaka. Det hele startet den 5. februar, da Abdul Qader Mollah, anklaget for grove tilfeller av drap og voldtekt av sivilbefolkning under krigen i 1971, ble dømt til livstid og ikke til døden slik mange forventet. Han responderte med å vise seierstegn til folkemengden. Anført av bloggere begynte folk å samle seg i Shahbagh, et område ved Dhaka University, for å protestere mot dommen. Siden det har folk strømmet til. Det er akademikere og forretningsfolk, ungdom og barnefamilier som finner veien til Shahbagh. Mange kommer med et sterkt ønske om å få til en varig endring i det politiske systemet i Bangladesh, andre kommer først og fremst for å oppleve folkehavet og ta del fellesskapet. Men de samles om slagord som ”Vi vil ha dødsstraff!”, plakater med karikaturtegninger av hengte landssvikere og henging av dukker i provisoriske galger. Hvorfor dette folkekravet om dødsstraff? Hvordan kan en livstidsdom provosere så mye?

Mistillit til at livstidsdommer vil bli opprettholdt

De aller fleste av de tretten som er under etterforskning eller siktet i det bangladeshiske krigsforbrytelsestribunalet er ledere i partiet Jamaat-e-Islami (Jamaat). Jamaat er et lite parti, men har innflytelse gjennom sin allianse med Bangladesh Nationalist Party (BNP). BNP, ledet av Khaleda Zia, er ett av to store partier i Bangladesh. Det andre partiet, Awami League, ledet av Sheikh Hasina, sitter for tiden i regjering. Denne regjeringsperioden går ut til høsten. Det folkemengden i Shahbagh frykter, er at de livstidsdømte blir skal bli løslatt hvis BNP kommer til makten. I tillegg frykter de at de skal bli innsatt i viktige posisjoner. Grusomhetene i 1971 er ikke lenger tilbake enn at en stor del av befolkningen har dem friskt i minne, mens yngre generasjoner har vokst opp med historiene. Muligheten for at de skyldige vil løslates og gis mektige posisjoner ved et regjeringsskifte gjør at folk ønsker dødsstraff som et ugjenkallelig oppgjør med krigsforbryterne.

Krav om å forby religiøst motivert politikk

Mengden i Shahbagh samles også om et krav om at religiøst motiverte politiske partier, slik som Jamaat og dets ungdomsparti Shibir, skal forbys i Bangladesh. Jamaat-partiet assosieres med Pakistan, som stod bak massakrene på sivilbefolkningen i 1971. I den første versjonen av den bangladeshiske grunnloven stod det at Bangladesh skal være en sekulær stat. Dette ble senere endret til at islam skal være statsreligion. Aktivistene i bevegelsen rundt Shahbagh ønsker at Bangladesh igjen skal erklæres som en sekulær stat.

Shahbagh – den nye generasjons veiskille?

Shahbagh (Kilde: thedailystar.net )

Shahbagh (Kilde: thedailystar.net )

Menneskene som nå samles i Shahbagh og på gater og torg i andre byer i Bangladesh er i alle aldre, men det er ungdommens engasjement som fremheves i den offentlige debatten. Shahbagh blir nå kalt for Projonmo Chattar. Dette navnet henspiller konkret på gatekrysset Shahbagh og i overført betydning på Shahbagh-bevegelsen som potensiell endringsagent, og kan oversettes med ”den nye generasjons veiskille”. En forretningsmann i femtiårene jeg snakket med uttrykte det slik:

Vi trodde at dagens ungdom bare var opptatt av å være på Facebook, men med Shahbagh har de vist oss at også denne generasjonen har engasjement.

Han var ti år i 1971, og husker godt hvordan han og familien løp og gjemte seg for den pakistanske hæren. Shahbagh-bevegelsen har gitt generasjonene som opplevde krigen tiltro til at ungdommen vil bruke sin digitale kompetanse til mer enn underholdning. En mann i førtiårene uttrykte det slik:

Da vi gikk på skolen stilte vi ingen spørsmål ved det vi lærte. Dagens ungdom er annerledes. De har tilgang til internett og utenlandske tv-kanaler, og de ser hvordan det er andre steder. Dette gjør at de er i stand til å stille spørsmål ved det de ser rundt seg på en helt annen måte enn det vi var.

Shahbagh er en mulighet for ungdom til å engasjere seg politisk uten å ta del i partipolitikk. I Bangladesh hersker en utbredt mistro til partipolitikk. Folk assosierer partipolitikk med korrupsjon og vold. Ungdomspartiene er notorisk voldelige, og idealistiske ungdommer ser ikke disse som noen potensiell arena for å uttrykke sitt engasjement. I 2011 snakket jeg med en collegestudent om dette. Han sa at han holder seg unna politikk fordi  det er ensbetydende med vold og kriminalitet. ”Men hvorfor vil noen bli medlem av et ungdomsparti da?” spurte jeg . Han svarte at mange blir medlem for å få beskyttelse fra vold. Hvis du er uheldig og får negativ oppmerksomhet fra politisk aktive studenter, kan det være en løsning å bli medlem av enten deres parti eller partiet til deres motstandere for å unngå å bli utsatt for ovegrep på campus. Da jeg på Shahbagh-bevegelsen fjerde dag møtte den samme unge mannen, la han fortsatt vekt på at han ikke er interessert i politikk, men sa samtidig at han hadde vært i Shahbagh og tatt del i protestene der.

Det folk spør seg om nå er om Shahbagh kommer til å utvikle seg til et større oppgjør med det politiske systemet i Bangladesh. Det er stor misnøye blant befolkningen til begge partiene som har sittet i regjering de siste tiårene. Det er en utbredt oppfatning at partipolitikk handler om personlig maktkamp mellom partilederne og ikke om saker som er ment å fremme folkets beste.

Den unge kvinnen Anindya Dutta uttrykte det slik i et innlegg i Daily Star den 10. januar:

Shahbagh represents a common conscience of the masses, it represents a warning to the ruling classes – do what you want but once our patience runs out be careful of what you have done. For there is no court greater or stronger than that of the people.

Men det finnes også de som er skeptiske til Shahbagh-bevegelsens evne til å skape endring. En bistandsarbeider i 30-årene jeg snakket med er kritisk til det han opplever som en mangel på nyansert debatt i Shahbagh-bevegelsen. Selv er han prinsipielt imot dødsstraff, men sier at det ikke finnes rom for dette standpunktet. Hvis han går ut og sier at han er i mot dødsstraff for Qader Mollah, vil folk stemple ham som Jamaat-tilhenger før han får anledning til å komme med sitt resonnement, sier han. Han og andre påpeker også at millioner at bangladeshere går igjennom daglig lidelse på grunn av fattigdom, og etterlyser et tilsvarende folkelig engasjement for å få slutt på dette som det som kommer til syne når temaet er lidelsene som fant sted i 1971. Andre er skeptiske til det de mener er det regjerende partiets strategiske bruk av Shahbagh, og påpeker at protestene tar fokus bort fra saker som er svært problematiske for den sittende regjeringen, slik som korrupsjonsskandalen angående broen over elven Padma og drapet på journalistekteparet Sagar og Runi, som står uoppklart ett år etter.

En ny vending – drapet på bloggeren Rajib

Fredag 15. februar tok sentrale aktivister til orde for å begrense protestene i Shahbagh til klokken 3 til 10 daglig. Samme kveld ble bloggeren Ahmed Rajib Haidar funnet knivstukket og drept nær hjemmet sitt. Rajib har vært en skarp kritiker av Jamaat. En aktivist jeg har snakket med mener at Jamaat med dette ønsket å gjøre et angrep på tryggheten som har preget folkemengden i Shahbagh. Aktivistene har lagt stor vekt på at protestene skal foregå i fredelige former. Kvinner deltar på lik linje med menn, og foreldre tar med barna sine. Etter drapet på Rajib ble planene om å begrense protestene skrinlagt. Lørdag gikk statsminister Sheikh Hasina ut og sa at Jamaat og deres ungdomsparti Shibir ikke har noen rett til å drive politikk i Bangladesh fordi de ikke tror på demokrati, men på terrorisme. Jamaat har annonsert en nasjonal hartal (politisk streik) mandag 18. februar som en reaksjon på at tre Shibir-medlemmer ble drept i sammenstøt med politiet i Cox’s Bazar på fredag. Flere næringsorganisasjoner har gått ut og erklært at de ikke kommer til å overholde denne, og den paramilitære styrken Border Guard Bangladesh har blitt beordret ut i gatene for å opprettholde ro og orden under hartalen. Det vil vise seg om Shahbagh vil gå inn i historien som et veiskille for Bangladesh eller ikke. Uansett er dette begivenhetsrike dager for Bangladesh, og det fortjener mer oppmerksomhet fra internasjonal presse enn det foreløpig har fått.

Kilder:

Anindya Dutta: Shahbagh – What does it mean? Avisartikkel i The Daily Star, 10. januar 2013. http://www.thedailystar.net/newDesign/news-details.php?nid=268481

bdnews24.com: http://www.thedailystar.net/newDesign/index.php

The Daily Star: http://www.thedailystar.net/newDesign/index.php

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. En kulturkamp i Bangladesh | Fokus INDIA

Leave a comment

Your email address will not be published.


*