Indisk jordbruk – en vei ut av fattigdom eller avledningsmanøver fra den virkelige inntektsbringende industrialiseringen?

Martine Hillevi Solberg, India områdestudier, IKOS, UiO

Veien ut av fattigdom? (Kilde: gougram.org)

Norske medier fylles i disse dager av spørsmål rundt utviklingslands rett til å utvikle egen jordbruksnæring mot eksport, med krasse kritikker av subsidierte jordbruk i industrialiserte land. India er allerede en storeksportør av jordbruksproduserte varer, og rundt halvparten av Indias 1,2 milliarder mennesker er involvert i jordbruksnæringen. Med litt over 70 % av sin befolkning bosatt i landsbyer er det forståelig at så mange som halvparten av Indias befolkning er involvert i jordbruksnæringen. Allikevel er ikke denne næringen problemfri, og jeg skal her se på noen av utfordringene indisk jordbruk står ovenfor i dag og i fremtiden. Jeg vil også se på potensialet for videre utvikling av indisk jordbruk, da spesielt i forhold til klimaendringene, men også i forhold til konkurransen fra andre fremadstormende industrier i India. Jeg vil se på om det virkelig er lurt å satse på jordbruket eller om dette kun er en avsporing

Fra proteksjonisme til eksport
Etter en lang periode med en økonomi preget av proteksjonisme og liten internasjonal handel åpnet India dørene for det internasjonale samfunnet i 1991, gjennom en rekke økonomiske reformer. Disse reformene har vært viktige katalysatorer for den stadig økende eksporten av varer, hvorav jordbruksvarer i 2010 sto for 15.7 % av bruttonasjonalprodukt, BNP. Denne andelen er derimot ikke i vekst, og har tvert om spilt en mindre rolle i Indias økonomi de siste årene, på tross av at en høy andel av Indias befolkning er sysselsatt innenfor jordbruksnæringen. Tallene fra år 2010 viser at India var verdens største produsent av bønner og andre største produsent av hvete, ris og melk, noe som ikke har forandret seg merkbart. Bak disse tallene og statistikkene hviler det dog noen mørke tall i forhold til småskalajordbruket, med sviktende avlinger, selvmordsstatistikker som øker og en internasjonal næring som baserer seg på såkalte ”cash crops”, inntektsbringende avlinger. Dette vil jeg dog ikke utdype i særlig grad i denne teksten.

Hånd i hånd med liberaliseringen av Indias økonomi fulgte internasjonale organisasjoners inntog, blant annet World Trade Organisation (WTO) og Det internasjonale Pengefondet (IMF), som er en del av Verdensbanken. Det eksportbaserte jordbruket ble en realitet, men strukturene introdusert av IMF har av mange kritikere blitt analysert som en svekking av det aktuelle landets suverenitet, inkludert matsuverenitet. I matsuverenitet ligger landets rett til å bestemme over egen matproduksjon, eksport og import av produkter, altså retten til å skape matsikkerhet for sine innbyggere. Indias matsikkerhet, altså at innbyggerne skal ha tilgang til nok mat og kulturelt akseptert mat til enhver tid, blir utfordret av blant annet subsidierte produkter som utkonkurrerer lokale produkter. Dette gir det mindre attraktivt å produsere jordbruksprodukter som inntektskilde, og i mange av Verdensbankens medlemsland har man sett en nedgang i både matsikkerhet og matsuverenitet.. I et land med mange munner å mette er matsikkerhet viktig, og det blir viktig å finne balansegangen mellom eksportbasert jordbruk og jordbruk med sikte på matproduksjon for egne borgere.

At Indias jordbruk ikke lenger står for en like stor andel av deres BNP kommer selvsagt av mange grunner, blant annet økende profitt innenfor andre sektorer. Spørsmålet er om det faktum at antall indere som på sikt satser på utdanning innen andre næringer er bekymringsverdig eller positivt. I et land med en befolkning på 1,2 milliarder trengs ikke bare arbeid til alle, men også mat. Hvem som skal produsere denne maten i fremtiden om alle de unge inderne satser på å bli ingeniører? Skal India følge USAs eksempel, hvor en bonde nå gjør arbeidet ti bønder utførte i 1975 og hvor småskala jordbruk forsvinner bit for bit og slukes opp av store industribruk? En annen viktig faktor i denne forvandlingen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn er den enorme skalaen dette vil foregå i. Med rundt 600 millioner mennesker som skal ”omplasseres” er det klart at dette byr på større utfordringer enn om halvparten av alle bosatt i Norge skulle gjøre samme omvendingen. Med stor sannsynlighet vil denne omveltningen av samfunnet ikke vil skje i løpet av like kort tid som vi har opplevd i de vestlige landene.

Jordbruket – en næring å satse på?
Økonomen Reinert (2012) er en av de kritiske stemmene når det kommer til det eksportbaserte jordbruket. Han mener at dette ikke er fremtiden for utviklingsland, og går så langt som å påstå at en spesialisering i jordbruk er en spesialisering i fattigdom. Han begrunner dette med at avkastningen på jordbruk ikke vil øke på samme måte som i industrinæringen, den såkalte ”stordriftsfordelen” fungerer ikke på samme måte som i industrinæringen. Utgiftene til den indiske bonde blir ikke mindre om det er første eller tiende sesongen han planter riskornene i jorden. Inntektene han får av salget blir heller ikke større ser man på den generelle prisstatistikken for jordbruksprodukter. Effektivisering er mulig til en viss grad, men avkastningen vil ikke øke merkverdig. Effektivisering vil også på sikt føre til færre ansatte innen jordbruket, slik man har sett i for eksempel USA, nevnt ovenfor. I tillegg er det en utsatt næring, ettersom det er mange forhold som spiller inn på hvor stor avlingene blir. India er et av mange asiatiske land som er avhengig av monsuntidens regn for et inntektsbringende jordbruk. Klimaendringene er en stadig mer reell trussel og et stadig skiftende og mer ekstremt vær gjør fremtiden for jordbruket usikker.

Som vi har sett vil det altså kunne være positivt med en overgang fra jordbruk til industri. Om denne overgangen skulle skje i stor skala trengs det god planlegging, om man ikke ønsker å ende opp med enda flere arbeidsløse enn hva allerede finnes. Som vist ovenfor vil det være nødvendig med en slik overgang om landet skal kunne løftes ut av fattigdom, spørsmålet er bare når India, et av verdens fattigste land, vil være klar for det.

Martine Hillevi Solberg er BA student ved India områdestudier, IKOS, UiO. Innlegget er skrevet som del av emnet SAS1500 – India: utviklingsland og stormakt.

Kilder
Reinert, Erik  (2012): ’ Hvorfor blir ikke fattige land rike av å eksportere mat’, i Importerte Åkrer, s.64-80 utgitt 22.10.2012

Ruud, Arild Engelsen, Mageli, Eldrid og Price, Pamela (2011) Indias historie med Pakistan og Bangladesh. Oslo : Cappelen Akademisk Forlag

Butler, Richard W.  (1999): ‘Sustainable tourism: A state‐of‐the‐art review’, in Tourism Geographies, issue 1:1, pp. 7-25

Leave a comment

Your email address will not be published.


*