Essay: Mellom stat og samfunn – sentrale trekke ved det indiske demokratiets utvikling

Mohammad NasirIndia områdestudier, IKOS, UiO

Valgdag (Kilde: loksarthi.org

I dette essayet skal jeg foreta en drøftelse av påstanden om at demokratiet har fått en særegen form i India, med utgangspunkt i forholdet mellom stat og samfunn. For å gjøre det vil jeg her starte med en redegjørelse av hvordan staten og samfunnet er bygd opp i landet. Deretter skal jeg ta for meg samspillet mellom de to enhetene. Vi vil her se hvordan politikere/staten  og kaste/samfunnet bruker og påvirker hverandre gjensidig. Noen mener at India har blitt demokratisert, andre mener at dette slettes ikke har skjedd. Jeg vil her argumentere for at man har fått demokrati på indisk på grunn av møte mellom stat og samfunn, noe som har gitt hybride statsformer.

Den indiske staten

1947 – 64

India er en føderasjon med parlamentarisk system under Konstitusjonen fra 1950. 545 folkevalgte sitter for en periode på fem år, med mindre det ikke utskrives nyvalg etter en kortere periode (Ruud og Heierstad 2010: 7). Det velges kun en representant fra hver valgkrets, noe som fører til at små partier spredt rundt i landet sjelden kan komme til makten. De store partier får også bedre oppslutning.

Landet er delt i 28 delstater, mange av dem på størrelse med store vestlige land (Ruud og Heierstad 2010: 7). Kartet for delstatene ble endret på 1950-tallet for å lage bedre samsvar med de språklige gruppene. Det finnes en egen lovgivende forsamling og folkevalgte for delstatene. Disse har rett til å regulere viktige områder som skole, helse, jordbruk, lov og orden og infrastruktur.

Siden andre sterke kandidater som Mohandes Gandhi og Vallabhai Patel døde kort tid etter frigjøringen i 1947 var det Jawaharlal Nehru, med det sekulære Kongresspartiet i ryggen, som var den sentrale maktfaktoren i landet (Ruud 2010:20). Partiet hadde allerede før uavhengigheten en landsomfattende organisasjon med valgte ledere, med effektive kommandolinjer og rutiner for valg og beslutninger. Dessuten hadde den en altomfattende natur, da samarbeidet og konfliktløsningen mellom de ulike gruppene i samfunnet skjedde innenfor partiet (Manor 1997: 94). De misfornøyde gruppene ble trukket inn i partiet og fikk tatt del i maktapparatet. Partiet vant alle nasjonale valg, og omtrent alle delstatsvalg med noen få unntak.

Kongresspartiet var på denne tiden en anglofil elitistisk gruppe med støtte fra lokale landeiere. Det var disse som tok for seg mye av oversettelsesarbeidet lokalt og forvaltet stemmebankene som gav partiet oppslutning ved valgene. Dette førte igjen til begrensede sosiale reformer (Manor 1997: 96, Ruud 2010: 27).

1964 – 77

Selv om Kongresspartiet fortsatt satt med makten i sentrum, mistet det grepet om flere delstater til fordel for regionale partier etter valget i 1967 (Manor 1997: 100). Dessuten var perioden preget av matmangel i store områder og skrantende økonomi (Ruud 2010: 24). Indira Gandhi, datteren til Nehru, tok over rollen som statsminister i 1966, med en påfølgende maktkamp internt i partiet. En partisplittelse fulgte på slutten av 1960-tallet, med oligarkene på den ene siden og Indira på den andre.

Ved valget i 1971 omgikk Indira organisasjonen og patron-klient-systemet, og dannet en personifisert og autokratisk styre med direkte kontakt til velgerne (Kochanec 1976: 96). Hun søkte støtte hos nye grupper som kvinner, intellektuelle, minoriteter, unge og de marginaliserte gruppene. Da hun fikk problemer med flere av landets institusjoner og delstatsregjeringer innførte hun ofte unntakstilstander. Mest dramatisk var det da det ble innført unntakstilstand i hele landet fra 1975 – 1977. Med det fikk hun muligheten til å styre selv, avlyse valg og borgerrettigheter. Deinstitusjonalisering, omgåelse av formelle vedtak, fengsling av egne partifeller var blitt et vanlig fenonmen. Presse og rettsvesenet mistet også sin makt.

1977 – 1991

Muligens i den oppfatning at hun fortsatt var populær og ville vinne opphevet Indira unntakstilstanden og avholdt valg i 1977. Resultatet var imidlertid nederlag. En samlet opposisjon bestående av tidligere kongresspolitikere, hindunasjonalister og kastebaserte partier under alliansen Janata Party vant valget (Ruud m. fl. 2004: 362). Dette var den første perioden da India ikke ble styrt av Kongresspartiet. Valgdeltakelsen var stadig økende, noe som også førte til press på de allerede få ressursene. Ulike interessegrupper i flere delstater gjorde sin misnøye gjeldende.

Etter 3 år med Janata-alliansen vant Indira valget i 1980. Ønske om mer selvstyre og senere løsrivelse førte til en blodig konflikt mellom sikhene i Panjab og sentrum. Som en hevnaksjon ble Indira drept av sine 2 livvakter – begge sikher (Ruud m.fl. 2004: 378). Sønnen Rajiv vant valget i 1984, og styrte til 1989. Denne perioden var preget av et multipolart epoke. Man fikk en «fordypning av demokratiet» med stadig flere som deltok i valgene (Ruud 2010: 26). I tillegg kom flere regionale og kastebaserte partier på banen, med fokus på identitet og gruppetenkning.

1991 – nå                                                                                                                                      

Da landet stod overfor store økonomiske problemer ble det under Narasimha Rao-regjeringen innført reformer som søkte å liberalisere økonomien i landet (Adams 2003:131). Resultatene var å spore umiddelbart, og samtlige regjeringen har holdt seg til liberaliseringspolitikken. Dessuten er perioden preget av allianser mellom partier, der ingen parti klarer å danne regjering alene. Hovedaktørene i denne perioden er National Democratic Alliance (NDA) med det hindunasjonalistiske BJP i spissen og United Progressive Alliance (UPA) med Kongresspartiet i spissen.

Et sentralt trekk også i denne perioden er den vedvarende identitetspolitikken der de ulike gruppene blir satt opp mot hverandre. Dette fikk sitt høydepunkt da Babri-moskeen i Ayodhya ble revet ned av hinduaktivister i 1992 (Ruud m.fl. 2004: 384).

Samfunnet

Det indiske samfunnet er svært segmentert, med ulike kaster, etnisiteter, språklige grupper og religioner. Med nærmere 827 millioner [1] utgjør hinduene (inkludert dalitene) ca. 80,5 % av den totalte befolkningen på 1,2 milliarder [2]. Muslimene er den nest-største gruppen med ca. 138 millioner (13,4 %) innbyggere, deretter følger kristne med 24 millioner (2,3 %), sikhene 19 millioner (1,9 %) buddhistene 7,9 millioner (0,8 %) og jainaene 4,2 millioner (0,4 %).

Landet har også mange ulike språk, der 29 av dem tales av en million eller mer.

I tillegg er det såkalte kastesystemet svært utbredt overalt i landet. Det er først og fremst et hinduisk fenomen, men også de andre religiøse gruppene som muslimer, kristne etc. er etter hundrevis av år i møte med hinduismen i subkontinentet blitt intgrert i dette systemet. Selv om det finnes ulike regionale varianter kan vi dele det i 2 grupper: varna og jati.

Varna er delt inn i 4 deler: brahmin, kshatriya, vaishya og sudra (Ruud og Heierstad 2010:10). Den siste gruppen omfatter igjen flere nivåer der de nederste omtales som lavkastene eller Other Backward Classes (Ruud 2004: 388). Disse blir sett på som urene i forhold til de 3 øvrige, skjønt overgangen kan være noe glidende. De laveste er gjerne jordløse, småbønder og håndverkere, mens den øverste gruppen oftest er landeiere, storbønder, utdannede osv. I tillegg finnes en gruppe utenfor kastesystemet; Scheduled Castes (SC), som gjerne kalles de «uberørbare» harijans eller daliter (Fuller 2004: 14).

Det er imidlertid jati-systemet som utgjør ens «kaste» i dagliglivet. Det finnes tusenvis av dem, og de har alle sine navn, yrkestitler og myter. Man gifter seg gjerne innenfor sin egen jati. De ulike kastene i et samfunn er igjen delt inn i ulike sub-kaster, sub-subkaster osv. (Fuller 2004: 15). Folk fra forskjellige kaster kan f.eks. ikke spise sammen i et bryllup – da de blir servert i separate kastelinjer og etter sin rang. Samfunnet er også organisert sånn at kvinner er underlagt mannen, den yngste broren underlagt en eldre bror og barna underlagt faren.

Stat møter samfunn

Som vi har sett representerer staten og samfunnet i India ulike måter å tenke og organisere på. Det var den anglofile og progressive eliten med Nehru og Kongresspartiet i spissen som valgte demokratiet som styringsform, uten at det var forutsetninger for denne formen for styring i samfunnet den skulle implementeres i (Ruud 2010: 20, Kaviraj 1991: 81). Demokratiet bringte med seg vestlige moderne normer og tankegang; med universelle rettigheter uavhengig av religion, etnisitet språk osv. Styringen og lederskapet skulle baseres på institusjonelle spilleregler. Den politiske staten skulle utdanne folk i statsborgerskap, rettigheter uavhengig av språk, kaste, religion. Mange tenker seg at enten måtte demokratiet vinne frem, eller måtte de lokale skikkene og strukturene som f.eks. kastesystem vinne frem (Kothari 1991:4). Nå har verken den ene eller den andre formen blitt borte. I møte med hverandre har de klart å påvirke hverandre gjensidig.

Institusjonell vs personifisert makt

Selv om Nehru var den store lederen etter uavhengigheten var Kongresspartiets tidlige regjeringstid preget av en sterk organisasjonstruktur og institusjonelle spilleregler. Lederen var fortsatt avhengig av støtte fra sitt parti. Fra nyere tid er også BJP er godt eksempel på et parti med en omfattende organisasjon, der lederen er avhengig av partistøtte. Slike former for institusjonelt styre kjenner vi godt fra de vestlige demokratier.

Denne institusjonelle formen måtte imidlertid vike for mer personpreget styre under Indira Gandhis tid. Som nevnt tidligere hadde hun kommet i konflikt med oligarkene i partiet, og var således nødt til å komme til makten uten partiapparatet i ryggen. Det var under denne tid da hun etablerte en personifisert styre, noe som var et klart brudd med hennes fars linje (Ruud m.fl. 2004: 361). For å sanke inn stemmer appelerte hun direkte til nye grupper i samfunnet. Valgkampslagord som «Indira er India, India er Indira» viste hvor stort personfokuset hadde blitt. Det var Indira som var Kongress.

Enda en person med mye personfokus fra nyere tid er lavkastelederen Kumari Mayawati for Bahujan Samaj Party (BSP) (Ruud 2010: 27). Mayawati dannet regjering flere ganger i Uttar Pradesh, og har blitt kritisert for å ha brukt enorme summer på statuer av lavkasteledere og organisasjonsbyggere som B.R. Ambedkar, Kanshi Ram og seg selv. Utskifting av offentlige embetsmenn, der flere fra hennes lavere kaster har fått komme inn i høye stillinger, har vært vanlig. Byggelsen av statuene og Mayawatis spesielle stil har hatt mobiliseringskraft hos hennes velgere. Den statsvitenskapelige gruppen Lokniti peker i en rapport på at det indiske samfunnet har såkalt «blind spots» angående sin forståelse for demokrati. De viser en vilje til å akseptere autoritære ledere. 95 % mente at valgte ledere var å foretrekke. Tre av fire av de samme mente videre at sterkere ledere, konger, militærstyre eller eksperter var å foretrekke. Dette kan også være en av årsakene til at politikerdynastier har klart å holde ved makten i så lang tid.

Den meritokratiske ånden som hadde vært viktig siden Nehrus tid, spesielt innenfor byråkratiet og forvaltningen, ble gradvis borte. Her så man hvordan statens møte med samfunnet førte til at de vestlige og institusjonelle verdiene begynte å forfalle.

Det finnes imidlertid også tilfeller der noen politikere uten noe form for dynastibakgrunn nærmest på egen hånd klarer å etablere seg som en av landets mest innflytelsesrike personer (Nielsen 2010: 64). Et godt tilfelle er den bengalske politikeren Mamata Banerjee, som kom fra beskjedent og ikke-politisk bakgrunn. Det indiske samfunnet er svært patriarkalsk med utbredt kjønnsdiskriminering. Kvinnene har i gjennomsnitt dårligere utdannelse, lønn og begrenset kontroll over produksjonsmidler og kapital. Til tross for disse barrierene har Mamata Banerjee klart å bli en suksessrik politiker, og fått rollen som jernbaneminister.

Dermed har hun i likhet med en del andre kvinnelige politikere, som Kumari Mayawati og Jayalalithaa Jayaram, utfordret antagelsen om at kvinner alltid trenger slekts- og familierelasjoner til sterke menn for å komme til makten. Banerjee har klart å etablere seg med en selvskapt, konfronterende og aktivistisk form for politikk, kombinert med personlig vilje og teft. Hun har søkt legitimitet i samfunnet ved å spille på mer tradisjonelle kjønnsroller, slektskapsmetaforer og religiøs kosmologi, som fortsatt er en avgjørende faktor i samfunnet. Hun sees ofte på som den omsorgsfulle didi (storesøster) og den krigeriske gudinnen Durga. Dette viser at de lokale skikkene og tradisjonene fortsatt er utbredt i landet, men at de som vil etablere seg som politikere kan kombinere så vel vestlige og universalistiske tradisjoner som indiske og mer tradisjonelle verdier for å komme til makt. Påvirkningen går begge veier der politikerene er avhengig av legitimitet hos samfunnet, men skaper samtidig aksept for nye verdier (kvinner i politikken).

Kastepolitkk

Et annet aspekt ved indisk politikk, spesielt rundt 1980-tallet er reservasjonspolitikken og mobiliseringen av grupper på grunnlag av partikularisme.

De store bondekastene hadde vært det lokale grunnfjellet for Kongresspartiet helt siden uavhengigheten. Da disse gruppene mistet sin innflytelse innenfor partiet, søkte de selv å komme til makta gjennom å mobilisere egne partier med støtte fra bondekastene (Ruud m.fl. 2004: 385). Disse bondepartiene var vanlige spesielt i delstater som Uttar Pradesh og Bihar, men også i andre deler av landet. To av de store lederne var Mulayam Singh Yadav, som klarte å bli førsteminister i Uttar Pradesh to ganger og landets forsvarsminister en gang, og Laloo Prasad Yadav, som appelerte til en bred allianse av midlere kaster og muslimer. Disse bondelederne hadde en stil og språkbruk som var mer landlig og enkel, og brøt med tradisjonen om at politikerne på høyt nivå måtte være velpolerte og velutdannede medlemmer av skriverkaster.

Enda et viktig trekk var mobiliseringen av de laveste kastene i sine egne partier, spesielt i Uttar Pradesh i Bahujan Samaj Party (BSP). En økende grad av demokratisering og misnøye hadde aktivisert disse gruppene under ledelse av aktivisten Kanshi Ram (Ruud m.fl. 2004: 386). Blant annet førte denne mobiliseringen til regjeringsskifte i 1989, da Rajiv Gandhi og Kongressen tapte makten til Janata Dal. Den nye regjeringen besluttet å følge opp anbefalingene til den regjeringsutnevnte Mandal-Kommisjonen fra noen år tidligere. Selv om staten var universalistisk, hadde den også preg av positiv diskriminsering, blant annet ved høyere utdannelse av de «uberørbare». Anbefalingene nå var å utvide ordningen med positiv diskriminering til også å omfatte OBCene, som omfattet kaster som rituelt lå mellom de laveste og de høyere av mellomkastene.

Siden over 80 % av befolkningen jobbet i uformell sektor uten forsikringer, kontrakter, personrettigheter og lav lønn for de fleste, var konkurransen om de få offentlige stillingene stor (Harris-White 2003: 5). Regjeringen valgte da i 1989 å sette av 28 % av de statlige stillingene og plassene ved universitetene for OBCene. Tankegangen var at man skulle skape større grad av jevnbyrdighet ved å bistå og støtte de svakere sosiale gruppene, samtidig som man var i tråd med intensjonen bak den indiske forfatningen. Men siden ordningen var basert på kastetilhørighet, i stedet for inntekt, var den med på å styrke identitetspolitikken og til at kaste og etnisitet fikk en økende rolle i det politiske livet. Høykastene, som var BJP og opposisjonens kjernegrupper, mistet mange av sine goder, og protesterte høylytt. Regjeringens avgjørelse om å tilgodese visse svakere grupper på bekostning av meritokrati og høykastene ble sett på som politisk strategi for å tilgodese disse kastene. Den økte demokratiseringen og inngangen til de partikulære gruppene i politikken viser styringsproblemet til demokratiet i India. Universalistiske prinsipper fører til at partikularistiske grupper kommer i politikken, som igjen utfordrer den universalistiske tankegangen.

Man ser her hvordan politiske eliter, eller de som hadde ambisjoner om å bli eliter, spilte på kastepolitikk. Disse nye lederne brukte et språk som de fleste i samfunnet kunne kjenne seg igjen med. I følge noen vil det kanskje være et demokratisk problem at partikularistiske tankesett entrer og endrer de universelle spillereglene. På den annen side er det ikke til å unngå at også de statlige universelle formene kan bidra til å påvirke kastetankegangen. Kaste og identitetspolitikk kan virke splittende, da det blir en veldig «oss mot dem» tankegang. Men den kan også virke samlende. Hvis man kun har en homogen, men liten gruppe medlemmer i sin kaste er det ikke lett å komme til makten. På den annen side kan de ulike subkastene samle seg til store kaster, for på den måten å danne et stort nok velgerpotensial til at man kan oppnå makt (Kothari 1991: 20).

Politikerne kan søke å omdanne tilhørigheten for på den måten lage en stor nok velgerbasis. Eksempelet her kan være BJPs identitetspolitikk der de har prøvd å samle høykastene og lavkastene i en felles platform for hinduer mot muslimene som en felles fiende (Flåten 2010: 52). Limet de har prøvd å bruke er hindunasjonalisme med brahminsk bakgrunn. Siden partiet blir sett på som et høykasteparti for nordindere, har den de senere årene måttet tone ned noe av sin fokus på enhetlig brahminsk hinduisme, og heller prøvd å inkludere de lokale skikkene rundt om i landet. Dessuten har partiet måttet tone noe ned av sin aggresivitet for å være en mulig koalisjonsparti i regjering. Dette viser at ønske om makt og posisjon kan dempe ned de ulike etniske, religiøse og kastebaserte skillene. Staten påvirker også samfunnet tilbake.

Struktur vs aktør

Man har i vestlige land et slags strukturperspektiv om menneskene i Sør-Asia, der man tenker seg at alle stemmer som roboter. Daliter stemmer på dalitpartier, høykastene på høykastepartier osv. er en vanlig måte å tenke på. Selv om det kan ha noe for seg, må en ikke glemme at det også er et aktørperspektiv inn i bilde.

Det godt eksempel på det tradisjonelle strukturperspektivet om menneskene i India kan vi finne under Kongresspartiets tidlige regjeringsperiode, med patron-klientforhold og stemmebanker. Det var en allianse mellom de laveste kastene og høykastene som sikret partiet ytelser (Ruud 2010: 26). Spesielt i Nord-India var maktorganene og posisjonene i partiet dominert av ledere fra brahminkasten og andre høykaster. Den brede oppslutningen fikk man via de laveste kastene i samfunnet.

En endring skjedde, slik vi var inne på, da Indira Gandhi søkte støtte direkte hos de lavere sosiale lag, og omgikk høykastelederne. På denne måten spilte hun på forskjellige identiteter. Da valgløftene ikke ble helt innfridd, og den stadig økende grad av lavkaster og marginaliserte grupper hadde begynt å delta i politikken, fikk man nye rene kastebaserte partier. Man var da fortsatt «fanget» i en struktur der de fra lavkastene oftest stemte på de nye lavkastepartiene, og brahminer og andre høykaster stemte på BJP.

På den annen side har også forståelsen av statens ansvar overfor borgerne i ferd med å bli mer allment kjent. De tradisjonelle patronene er i ferd med å bli erstattet av mellommenn eller politikere i landsbygda (Ruud 2010: 32). Disse er ofte mange i antall, og har ikke personlige formuer de kan tilgodese sine klineter med. Således er de nødt til å basere seg på nettverk og personlige evner til å holde på sine velgere. Hvis ikke velgeren merker noen forbedringer i sin situasjon kan han eller hun være tilbøyelig til å skifte ut denne patronen. Dette er en form for demokratisk tenkning som ganske så sakte kan være i ferd med å bygge seg.

Blant annet viser feltstudier fra Pamela Price og Dusi Srinivas (2010) at selv om de fleste velgerne fortsatt stemmer på «sitt» parti, har de også begynt å utvikle en slags rettighetstankegang. Hvis velgerne finner bedre alternativ kan de være villige til å stemme på andre partier enn det partiet som representerer dem i utgangspunktet. F.eks. kan daliter være villige til å stemme på høykastepartiet BJP (Flåten 2010: 54). En mulig forklaring kan være at også de som alle andre grupper er opptatt av innflytelse. Får de det gjennom BJP kan også det være veien å gå. Spesielt når partiet lover å kombinere identitetsbygging med spesifikke løfter om utvikling for de forskjellige kastegruppene kan det være en fordel å stemme på dem. I tillegg får de også muligheten til endelig å bli akseptert av et system som har marginalisert dem i flere hundre år. Dette kan antyde at også menneskene der kan tenke strategisk som alle andre, og ikke er kun fanget av sin struktur.

Avsluttende bemerkninger

Vi har nå sett på hvordan de moderne, vestlige, universelle og institusjonelle verdiene fra staten møter de tradisjonelle, patriarkalse og partikulære verdiene i samfunnet i India. Det er ikke sånn at den ene delen har måttet vike totalt for den andre. Det er et gjensidig samspill mellom begge sidene. Noe av det demokratiske ved staten blir endret i møte med samfunnet, samtidig som noe av det tradisjonelle ved samfunnet blir endret av den universalistiske staten.

Vedvarende demokrati har medført hybride statsformer der ingen av verken samfunnet eller staten er slik den var. Følgelig har vi fått demokrati, men på den indiske måten. Hvordan dette utvikler seg videre, får tiden vise.

Kilder

Adams, John (2003). «India’s economy» s. 111-136 i S. Ganguly & N. DeVotta (red.):    Understanding contemporary India. Lynne Rienner.

Flåten, Lars Tore (2010). «BJPs hinduidentitet», s 35-62 i Arild Engelsen Ruud og Geir Heierstad (red.): Demokrati på indisk. Oslo: Unipub.

Fuller, C.J. (1992). The Camphor Flame. Popular Hinduism and Society in India. Princeton: University Press.

Harris-White, Barbra (2003). India working. Essays on society and economy. Cambridge: Cambridge University Press.

Kaviraj, Sudipta (1991). «Ch. 4: On State, Society and Discourse in India», s 72-99 i James Manor (red.): Rethinking Third World Politics. UK: Longman Group.

Kochanek, Stanley A. (1976). Indira Gandhi’s India. A Political System Reappraised. Westview Press.

Manor, James (1997). «Parties and the party system», s 92-124 i Partha Chatterjee (red.): State and politics in India. New Dehli: Oxford University Press.

Nielsen, Kenneth Bo (2010). «Kvinnelige ledere i indisk politikk», s 63-88 i Arild Engelsen Ruud og Geir Heierstad (red.): Demokrati på indisk. Oslo: Unipub.

Price, Pamela og Dusi Srinivas (2010). «Hvorfor stemmer folk, og i håp om hva? Intervjuer fra en sørindisk landsby», s 89-110 i Arild Engelsen Ruud og Geir Heierstad (red.): Demokrati på indisk. Oslo: Unipub.

Ruud, Arild Engelsen, Eldrid Mageli og Pamela Price (2004). Indias historie med Pakistan og Bangladesh. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Ruud, Arild Engelsen og Geir Heierstad (2010). «Innledning», s 5-11 i Arild Engelsen Ruud og Geir Heierstad (red.): Demokrati på indisk. Oslo: Unipub.

Ruud, Arild Engelsen (2010). «Forankringen av demokratiet i India», s 13-33 i Arild Engelsen Ruud og Geir Heierstad (red.): Demokrati på indisk. Oslo: Unipub.

Fotnoter og nettressurser

[1] Government of India. Ministry of Home Affairs 2010-2011. “Religious Composition”. http://www.censusindia.gov.in/Census_Data_2001/India_at_glance/religion.aspx?q=castes&drpQuick=&drpQuickSelect= [12.06.12]

[2] Government of India. Ministry of Home Affairs 2010-2011. “Provisional Population Totals: India: Census 2011”. http://www.censusindia.gov.in/2011-prov-results/indiaatglance.html[12.06.12]

Leave a comment

Your email address will not be published.


*