India: the next superpower?

Arild Engelsen Ruud, IKOS, UiO Rapporten India: the next superpower? fikk nokså bred omtale da den kom for en måneds tid siden. Den er skrevet av en rekke fremtredende forskere ved London School of Economics, og ble blant annet brukt som sannhetsvitne i Morgenbladets artikkel om India i serien om BRICS-landene (Indias stjerne falmer). Jeg gledet meg til å lese rapporten og den har mange kvaliteter. Den har også en del overraskende litt slappe sider. Først må det sies at rapporten tar for seg viktige sider ved India som supermakt, ikke minst spørsmål om landets militærstyrke og –utfordringer, nasjonal vs. global diplomatisk aktivisme, demokratiet, og økonomien, selvfølgelig. So far, so good.

Ramachandra Guha er den som i sin artikkel (Will India become a Superpower?) kommer nærmest det som er slått opp som hovedkonklusjonen: at India ikke blir en supermakt. Det er ikke helt det Guha sier. Han sier at det er viktige hindringer på veien til å bli en supermakt, og at disse hindringene er slik at India ikke bør bestrebe seg på å bli en supermakt. Kanskje bare en nyanseforskjell. De syv hindringene han peker på er relevante, om enn ikke særlig dype avsløringer. At tribals ofte overses til fordel for dalit-ene, selv om deres livssituasjon oftest er verre, er ikke veldig nytt. Men det er kanskje ikke så kjent at det gjør noe blant det som er tenkt som målgruppen for rapporten.

Guha skriver som alltid svært godt. Denne gangen synes jeg imidlertid han sklir litt ut i synsing. Kanskje skal vi tilgi ham det. Han er en faghistoriker, men når han skriver om nåtiden er han ikke særlig mer enn en alminnelig borger, om enn forholdsvis godt informert.

Han skriver for eksempel høystemt om demokratiet, som et av landets manifest successes. Han hyller statsmennene som sørget for at demokrati ble landets styringsform, og de mange aktivister og andre som utfyller demokratiet gjennom et vitalt sivilsamfunn. Men han er krass mot dagens politikere, som han karakteriserer som ’men and women of limited intelligence and dubious integrity’. Begrenset intelligens og tvilsom integritet? Og henger det helt sammen, da? Hvordan kan det ha seg at landet har et strålende valgdemokrati, men at velgerne går hen og velger så dumme representanter? Guha svarer ikke på det.

Mukulika Banerjee følger opp i sin artikkel om demokratiet. Det er en innsiktsfull artikkel med mye interessant. Men hun faller litt i samme banale fellen. Hun viser til at indere er entusiaster når det gjelder det indiske demokratiet. Men samtidig er de ’severely critical of its politicians’. For å forklare hvordan dette henger sammen peker hun på at velgerne oppfatter valget som en festival, en høytid, at velgerne er bevisst sin rolle som velgere i demokratiet, og at de oppfatter det som sine plikt å delta gjennom å stemme.

Det er kanskje bare meg, men jeg synes dette er å barnsliggjøre velgerne. De stemmer fordi de synes de bør, men de skjønner ikke sammenhengen mellom stemmegivningen og utfallet…? Skeptisk. Jeg tror det er mer komplisert. Kanskje vi til og med må anse velgere for innsiktsfulle nok til å vite hva som er det riktige svaret når noen spør.

I artikkelen om korrupsjon skriver Andrew Sanchez om Anna Hazare og så videre. Her er ikke noe nytt, skjønt det er interessant nok. Sanchez skriver også om kriminelle politikere, og viser at politikere med kriminelt rulleblad utgjør en større andel av parlamentarikerne fra små partier fra nordlige India enn fra større partier eller fra andre deler av India. Det var nytt for meg. Det sammenfaller for så vidt med Patrick French’ funn, at dynastitendensene er tydeligere i det politiske livet i nord enn i resten av landet.

Mye av det som er skrevet i rapporten er nokså uspennende, selv om det deprimerende nok er sant. Harish Wankhede skriver om globalisering og ulikheter. Muslimer, kvinner, tribals, lavkaste. Det er flere fattige i India enn i Afrika, 42 prosent av barna i India er feilernærte, en tredjedel av kvinnene i India er blodfattige. Så skriver han at globaliseringen bidrar til ytterligere skiller. Jeg er ikke overbevist, men det er fordi han fordreier bildet. Det blir flere rike, og de er rikere enn før. De fattige blir ikke med og har ingen vesentlig endring i sine livsvilkår. Dette er nok tilfelle, men det er en forenkling og en dikotomisering som ikke yter hele bildet rettferdighet. Han overser det store gross i mellom, en lavere middelklasse, som jobber for å få sin del av de godene liberalisering og globalisering byr på. Videre har jeg vanskelig for å tro på Wankhede når han skriver at markedsøkonomiens fremtid i India er avhengig av evnen til å redusere diskriminering og marginalisering. Hvorfor det? Kapitalismen klarer seg utmerket med et stort antall fattige i utkanten. Det gjør Kina. Det gjorde England. Det gjør India. Det er bare slapp analyse. Påstanden kom riktignok helt til slutt i artikkelen, men bidrar til bildet av en noe uredigert rapport, lite reflektert, litt for kjapt.

Rapporten har som nevnt mye interessant og godt for seg. Det beste er kanskje sammenstillingen av alle disse problemfeltene. Det er mange og store hindringer på Indias vei mot supermaktstatus. Overveldende store hindringer. Supermaktstatus er en uoppnåelig drøm, som kanskje ikke drømmes av så veldig mange. Og det er allerede noen år siden lord Meghnad Desai bemerket at India ikke vil nå opp i konkurranse med Kina og bli en økonomisk supermakt; But it will be a great democracy!

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Morgenbladets stjerne falmer | Fokus INDIA

Leave a comment

Your email address will not be published.


*