Essay: Økonomisk vekst og utdannelse i India

Mohammad NasirIndia områdestudier, IKOS, UiO

(Kilde: educationviews.org)

India trenger både en sterkere statlig inntreden i skolesystemet, samtidig som den trenger mer privatisering og liberalisering, ikke enten eller. Dette essayet tar utgangspunkt i den økonomiske utviklingen i India, for deretter å gå over til kvaliteten på utdanningen, både på grunnskolenivå og høyere nivå. Flere forskere har vist at det er en sammenheng mellom et lands økonomiske utvikling og utdannelsesnivået (Dubey 2009: 133). Vi vil her se om den indiske arbeidsstokken er kompetent nok til å konkurrere på globalt nivå, og om den er sterk nok rustet til å videreføre den økonomiske utviklingen[1]. Det har i det siste blitt ført en debatt om den indiske skolen bør privatiseres i mye større grad enn det er nå for å kunne øke kvaliteten[2]. 

Hvorfor utdanning?

Software og forretningsdrevet offshore outscourcing har økt sin omsetning fra nærmest null til 20 billioner dollar, og var forventet å øke til 35 billioner dollar til 2008 (Das 2006:4). Den begrensede faktoren vil ikke være etterspørsel, men evnen til utdannelsessystemet i India til å produsere nok kvalitetsfulle engelsktalende akademikere. Landet har hatt enorm investering av utenlandske firmaer og en økonomisk utvikling som før 1990-tallet bare var en drøm. Denne utviklingen påvirker samfunnet, både på godt og vondt, men blir samtidig også selv  påvirket av samfunnet den er i. Som vi var inne på i innledning er det en sammenheng mellom utdannelse og utvikling. Menneskelig kapital i form av utdannelse (spesielt grunnskoleutdanning) utgjør et viktig bidrag til å starte og opprettholde økonomisk utvikling (Dubey 2009:131).

F.eks. kan den resultere i bedre ernæring, økning i levealder og senkning i barnedødelighet. Den kan også føre til nasjonal enhet og sosial samhold ved å bringe sammen barn av ulike kaster, klasser, religioner og økonomisk og sosial status. Videre kan den forbedre inntektsfordelingen og oppfordre til en mer rasjonell konsum av varer og tjenester som igjen kan påvirke miljøet (Dubey 2006: 132). Alle disse faktorene henger sammen, og påvirker igjen den økonomiske utviklingen. Skolegang kan således være bærekraften for videre vekst. Vi tar nå en kort titt på hvordan økonomien har utviklet seg etter uavhengigheten i 1947.

Økonomisk liberalisering i India

Den indiske økonomien hadde et svakt utgangspunkt, og holdt seg lenge til et lavt nivå på rundt 4 prosent, eller den «hinduiske vekstraten» som det ble kalt noe nedlatende (Das 2006:2). Fattigdom, sult og ujevn fordeling var utbredt (Ruud 2004: 417). Dårlig konkurranseevne og kvalitet, ineffektivitet og skral produksjonsevne var et vanlig kjennetegn for økonomien. Det såkalte lisensveldet – The License Raj – ble pekt ut som en av årsakene til tingenes tilstand. I utgangspunktet var disse lisensene ment som en verktøykasse for sentralplanleggingen for den Nehruvianske sosialistiske staten. Den kom imidlertid til å bli stadig mer omfangsrik med en rekke kvoter, lisensordninger, forordninger og regler som førte til at forretningsfolk fikk langt mindre tid til å drive butikk og ble nødt til å forholde seg mer til politikere og byråkrater (Mageli 2004:418). Samtidig hersket det en vind av neoliberal tankegang i økonomiske kretser rundt 1980-årene, også i Pengefondet og Verdensbanken.

Man så en liten bevegelse mot reformer under Rajiv Gandhi sin tid på 1980-tallet, men det var ikke til å unngå at landet stod overfor store økonomiske problemer i begynnelsen av 1990-tallet. En høy utenlandsgjeld hadde ført til en akutt krisesituasjon med valutareserver som holdt bare til noen få uker. Det var under denne tiden i 1991 daværende finansminister Manmohan Singh under Narasimha Rao-regjeringen lanserte flere strukturtilpasningsprogrammer som ble gradvis gjennomført i flere år. Valutaen ble skrevet ned og gjort delvis konvertibel, statlige subsidier ble redusert på mange områder, en børs ble opprettet samtidig som man fikk en forenklet skatte- og avgiftssystem. Reformene kom utenfra i den forstand at de var et krav fra Pengefondet mot at landet fikk skaffet nødvendige lån (Adams 2003:131). Statens regulerende rolle på mange områder var således dempet ned, og liberaliseringen var i gang.

Positive resultater var å spore umiddelbart med en vekst på 7 prosent årlig de første tre årene. Senere hadde vekstraten vært noe opp og ned, men lå nærmere 8 prosent årlig fra 2003-2004. Indisk økonomi har fokusert mer på produksjon for innenlandsk konsum, i motsetning til Kina der produksjonen i stor grad er rettet mot utenlandsk eksport (Das 2006:1). Dessuten har den fokusert mer på forbruk enn på investeringer, tjenester mer enn industri og high-tech mer enn ufaglært produksjon.

Selv om utenlandske investeringer kom i mindre grad til India enn til andre land, fikk man se en vesentlig vekst innenfor enkelte sektorer, spesielt IKT. Blant annet «Silicon Valley», både i Bangalore og i Hyderabad, kom til å utgjøre det nye India. Spesielt offshore outscourcing er blitt et vanlig fenomen der engelsktalende indere tar arbeid for utenlandske firmaer, som heller ville flytte sine virksomheter til landet med billigere arbeidskraft. Den økonomiske utviklingen satte sitt preg på befolkningen ved at man fikk en voksende middelklasse med utdanning og evne til å tale på engelsk. For en videre økonomisk utvikling er landet avhengig av stadig flere engelskspråklige utdannede, som er en viktig ressurs for de internasjonale firmaene. Men la oss nå se litt på både kvantiteten og kvaliteten på den utdannende menneskelige kapitalen som firmaene og veksten er avhengig av.

Utdanningssystemet i India

Grunnskolenivå

Den indiske regjeringen vektlegger grunnskoleutdanning opptil fylte fjorten år. Retten til fri og obligatorisk skolegang er lovfestet i Artikkel 45 av den indiske Grunnloven (Dubey 2009:151). Her heter det:

The State shall endeavor to provide, within a period of ten years from the commencement of the Constitution, free, compulsory education for all children until they complete the age of 14 years.

I tillegg er barnearbeid blitt gjort forbudt for å sikre at barna ikke skal bli tatt ut av skoleverket. Omtrent 80 % av alle skolene er offentlige skoler, men grunnet lav kvalitet på disse skolene får 27 % av barna privat utdanning. Det er imidlertid viktig å huske at det er som regel de mer velstående familiene som klarer å sende sine barn til de private skolene (Dubey 2009:150), selv om noen undersøkelser antyder at også fattige fra f.eks. slumområdene får råd til privat skolegang, med bare en brøkdel av kostnadene til en offentlig skole ( Das 2006:5). Ofte kan disse skolene være mye bedre.

Til tross for økt fokus har skolegang ikke blitt prioritert slik den burde ha vært. Som en konsekvens er 30 – 40 % av barna fortsatt ute av skolen. De som dropper ut av skolen mellom første og tiende klasse er på mellom 60 og 90 %. Langt flere jenter, muslimer og de med bakgrunn fra lavkastene dropper ut enn andre grupper. Fasilitetene er ekstremt dårlige og kvaliteten på læring er like lav (Dubey 2009:132). Ifølge en undersøkelse fra Harvard Universitetets Michael Kremer viser det seg at en av fire lærere i offentlig grunnskole er fraværende under timen, og en av to som er tilstedeværende gjør noe annet enn å undervise (Das 2006:5). Noen delstater er hardere rammet enn andre, f.eks. er hele 50 % av barna i Bihar uten tilgang på skole. Selv om analfabetismen er sunket noe de siste årene, ligger den fortsatt på rundt 33 % for hele befolkning sett under ett, og rundt 43 % for kvinnene.

Situasjonen for høyere utdanning

Ved år 2006 hadde India 355 universiteter, hvorav 20 var sentrale, 216 var statlige, 101 ble anset som universiteter, 5 institusjoner etablert under statlig lovgivning, 13 institusjoner av nasjonal betydning og 18 064 høyskoler (Indiresan 2009:171). Ved skoleåret 2005-2006 var antall påmeldte studenter på rundt 11 millioner (!), hvorav 4,5 millioner var kvinner. Av disse var 89 prosent studenter på lavere grad, 10 prosent på hovedfagsnivå, og nesten 1 prosent på doktorgradsnivå.

Indiske Institutter for Teknologi (IIT) har blitt landets mest kjente varemerke innenfor høy utdannelse, noe som førte til at Kongressen i USA gikk så langt at de godkjente en spesiell resolusjon som satte pris på bidraget lærestedets akademikere hadde på amerikansk økonomi (Indiresan 2009:168). Indiske politikere derimot ser på IITene som en ressurs for politisk beskytterskap enn en kraft for global konkurranse. De har endret Konstitusjonen slik at 49,5 prosent av plassene ved studiene og fakultet er satt av til de fra lavkastene. I Tamil Nadu f.eks., der reservasjonspolitikken har blitt praktisert i over 80 år, er bare 2,6 prosent av plassene reservert for kategorien «andre» til medisinske høyskoler, og 97,4 prosent av plassene er således blitt satt av til spesielle grupper.

I følge Agarwal (2009:168) er den indiske utdannelsesnivået på universitetsnivået stor med tanke på antall, men liten i forhold til befolkningen. Videre er dens kvalitet lav, spesielt med tanke på forskning og patenter. Mangel på ressurser fra staten er en av hovedårsakene.

Tamil Nadu er blant de mest progressive statene i landet med hele 272 høyskoler for ingeniørutdannelse. Men selv i denne staten er en stor andel studieplasser ubesatte, selv etter at man senket opptakskravene til rekordlave nivåer. Samme år (2007-08) strøk 50 prosent av matematikkstudentene i første året på ingeniørlinjen. Motstand mot forandring har blitt så sterk i universitetene at selv prestisjeinstitusjonene som Delhi School of Economics, der nobelprisvinneren i økonomi Amartya Sen, og statsministeren Manmohan Singh pleide å undervise, har ikke oppdatert sitt pensum på 25 år!

I følge en av landets mest kjente gründere, N. Narayana Murthy, produserer landet nærmere 2,3 millioner engelsktalende akademikere, inkludert 300 000 ingeniører. Kvaliteten på disse ingeniørene er imidlertid svært varierende, og bare 25 prosent av dem er arbeidsføre  i følge en McKinsey rapport (Agarwar 2009:174). India og Kina har til sammen en tredjedel av verdens befolkning, men står bak mindre enn en tolvtedel av forskningen og utviklingen i verden. Selv Kinas del er dobbelt så stor som Indias. Attpåtil er rettssystemet i landet så treg og komplisert at landets virksomheter er nølende med å investere i forskning og utvikling for å vinne patentrettigheter. Situasjonen er med andre ord dramatisk for både grunnskoleutdanning og høyere utdanning. Hva kan gjøres for å bedre situasjonen?

Mer liberalisering og privatisering

Vi har sett positive resultater av liberaliseringsprosessen fra 1990-tallet. Den økonomiske vekstraten har ligget på 6 prosent hvert år fra 1980 til 2002 og 7,5 prosent hvert år fra 2002 til nå, til tross for kun delvis liberalisering (Das 2006:1). Fortsatt utgjør lisensveldet, en god del forordninger og byråkrati, et hinder for liberalisering på enkelte områder. Ved å åpne opp for mer liberalisering og privatisering også på utdanningsfeltet kunne det tenkes at man får økt konkurranse og bedre resultater for skolene i landet.

Til tross for at lærerlønningene er betydelig lavere i de private skolene, viser deres elever bedre resultater enn de på offentlige skoler. Den indiske frivillige organisasjonen, Pratham, har ved studier vist at selv i små landsbyer befinner 16 prosent av barna i private skoler. Her fikk dem 10 prosent bedre resultater både i muntlige eksamener og i matematikk (Das 2006:5). Det kan se ut til at indisk suksess skjer ikke på grunn av staten, men til tross for staten.

Den alarmerende situasjonen skyldes også mangel på dyktige og besluttsomme lærere, som ikke klarer å undervise effektivt. Når 80 prosent av barna går på offentlig skole i et stort land som India, sier det seg selv at den økonomiske byrden vil være stor for statsapparatet. Selv om regjeringer har lovet gang på gang å øke midler til utdanning, har det skjedd lite (Dubey 2009:143). Resultatet har følgelig vært en flukt av befolkning til private skoler. Det offentlige utdanningssystemet er ansvarliggjort bare til regjeringen, mens de private er ansvarlige overfor foreldrene. Når lærerne på offentlige skoler gir dårlig undervisning behøver de ikke lide noe økonomisk tap da deres jobber er sikret. Dårlig undervisning i private skoler kan få  store følger, da foreldre kan ta ut barna og bytte til annen skole. Minkende inntekter vil skjerpe de private skolene til å yte mer. Også kostnadene er større ved de offentlige skolene, selv om de resulterer i dårligere kvalitet. På lengre sikt kan dette føre til synkende legitimitet for statsapparatet generelt og statens skolevesen spesielt.

Når kostnadene blir så store og handlingsevnen liten kan det være nærliggende for staten å foreta reformbevegelser som har preget spesielt angloamerikanske land, men også Skandinaviske land de siste 20-25 årene (Christensen m.fl. 2010:214-224). New Public Management (NPM) er en samlebetegnelse på omstillings- og fornyelsesarbeid innen offentlig sektor ( Øgård 2005:28). Her gjelder det blant å fokusere mindre på direkte styring, og gjøre mer bruk av indirekte kontroll i styringen av forvaltningen. Noen statlige områder kan privatiseres helt eller delvis, og det kan fokuseres mer på befolkningen som forbrukere av de statlige produktene enn borgere i staten. Når sentrale statsoppgaver blir flyttet ut kan det  frigjøre staten til å fokusere effektivt på noen områder, enn å fokusere dårlig på det meste.

Ved f.eks. å privatisere skolegangen i enda større grad kan staten heller foreta kontroll med de private institusjonene, og gi dem incentiver som kan bidra til at de gir borgerne både bedre skole til en mindre pris.

I vesten er det vanlig for industri å gi midler til forskningsinstitusjoner til konkrete formål. Slike samspill mellom industri og forskning kan føre til større konkurranse blant de lærde og dermed forbedre kvaliteten deres. I India derimot er det vanlig for fabrikkene å kjøpe nye maskiner og teknisk ekspertise fra utlandet enn hjemlandet. I følge Indiresan (2009:183) føler bedriftene at de er fattige og ikke har råd til å investere i forskning. Han mener at det er det motsatte; bedriftene er fattige fordi de ikke investerer i forskning og utvikling. På samme måte er forskningsinstitusjonene fattige fordi få vil investere i dem. Staten trenger å legge frem incentiver til at industrien investerer langt mer enn det de gjør i dag til forskning og utvikling.

Mot liberalisering og privatisering

Privatisering av både det private og sekundære skolevesenet kan bidra til å forbedre situasjonen ved å øke kvaliteten på utdanningen og samtidig redusere kostnadene. Samtidig må det huskes at landet har mange fattige, ca. 40 % i følge UNICEF [3], noe som kan føre til at noen få foreldre vil kunne ha råd til kostnadene relatert til privat undervisning for sine barn.

Bare de rikeste eller de fra øvre middelklasse vil ha råd til å sende barna sine på forholdsvis gode privatskoler. Dette kan igjen føre til økte skiller mellom fattig og rik, der spesielt de marginaliserte gruppene i samfunnet (folk fra lavkastene, muslimer, jenter) er mest utsatt. De private skolene vil som regel tenke mest på penger og være mindre opptatt av at alle grupper i samfunnet får studieplass. Hvis man vil forhindre at det dannes strukturer i økonomien med bakgrunn i kaste, religion og kjønn trenger alle grupper like rettigheter og muligheter (Harris-White 2003: 132-176).

Nå har det de siste årene vist seg at også NPM-reformene har møtt motstand i form av post-NPM-reformer (Christensen m.fl. 2010: 225-235). Spesielt gjelder det i de landene som først var ute med NPM-reformer. Disse post-NPM-reformene kan sees på som en reaksjon på hovedtrekkene ved NPM, særlig dets effekter. Fokuset nå blir mer samordning av ulike felt, flere oppgaver må sees under ett. F.eks. kan ikke forbruk av energikilder, forurensningsproblematikk og industri sees uavhengig av hverandre. Til slike store oppgaver trengs en sterkere stat. Å se skolevesen, industri og arbeid og kamp mot sosial segregering pga. klasse, religion, kaste kan være en måte. De private aktørene vil ikke – eller klarer ikke – å se det store bilde.

Også forholdet mellom industri og forskning kan bli problematisk da industrien kan misbruke sin makt til å dirigere forskningsinstituttene i uønskede retninger. Opptak av kun særskilte grupper basert på etnisitet, religion, kaste på bekostning av intelligens kan være en av følgene. Private institutter kan også bli lurt av utspekulerte forretningsfolk til å gå med på lån som de ikke kan betale. Konsekvensen kan være økonomisk ruin.

Både og?

Virkeligheten vil dog være mer komplisert enn som så. Saken er at man trenger både en sterkere stat og mer privatisering og liberalisering. Ved at staten frigjør midler ved å la barna til de rike og de fra middelklassen gå på private skoler, kan staten heller ta seg av de svært fattige. Når andelen for de offentlige skolene vil synke fra 80 prosent til f.eks. 50 prosent kan man få frigjort midler som heller kan gå til mer kvalitet enn til kvantitet. Andelen for offentlig skole kan senkes blant annet ved at staten gjør det lettere for utenlandske investorer å starte private skoler i landet.

Universitetene trenger mer kvalitet enn kvantitet, og da gjelder det å stoppe unødvendig bygging og fokusere på å øke kvalitet både for lærerne og studentene. Karakternivået må opp, slik at kun de beste går igjennom. Det vil kanskje resultere i dramatisk nedgang i antall uteksaminerte studenter, men de få vil være bedre rustet til å arbeide i en stadig globalisert verden.

Både staten og det private trenger å komme på banen for å ruste opp forskningsinstitusjonene. Staten trenger å forenkle rettsystemet og byråkratiet slik at det blir lettere for industrien å investere. Samtidig må firmaene forstå at de kan øke og forbedre deres produksjon og fortjeneste ved at de investerer i forskning og utvikling.

Staten trenger å bygge ned noe av det fortsatt eksisterende lisensveldet slik at det får fokusert mer på å dirigere og føre kontroll i tråd med NPM-reformer, i stedet for å detaljstyre, f.eks. skolevesen, fra A til Å. Det trengs institusjoner som sørger for at det er en reell privatisering og liberalisering, slik at det ikke dannes monopoler på markedet som kan føre til stagnasjon av kvalitet.

Avsluttende bemerkninger

Vi har nå sett at India har hatt en enorm økonomisk utvikling. Dette har preget samfunnet, samtidig som samfunnet påvirker den tilbake. For at økonomien skal øke trenger den mer ressurser i form av menneskelig kapital, i dette tilfelle i form av god kompetanse. Mangel på sådan kan føre til økonomisk stillstand. Vi har sett at India utdanner svært mange, men kvaliteten er ganske dårlig både på grunnskolenivå og ved høyere utdanning, selv om det finnes unntak. For at situasjonen skal forbedre seg har jeg argumentert med at det trenger både mer stat og mer liberalisering og privatisering.

Fotnoter

[1] Geeta Anand, «India graduates millions, but too few are fit to hire», i The Wall Street Journal. India 05.04.11:  http://online.wsj.com/article/SB10001424052748703515504576142092863219826.html [19.04.12]

[2] Vikas Bajaj og Jim Yardley, «Many of India’s poor turn to private schools» i The New York Times 30.12.11:   http://www.nytimes.com/2011/12/31/world/asia/for-indias-poor-private-schools-help-fill-a-growing-demand.html?_r=1&pagewanted=all [22.04.12]

[3] http://www.unicef.org/infobycountry/india_statistics.html [02.05.12]

Litteraturliste

Adams, John (2003). «India’s economy» s. 111-136 i S. Ganguly & N. DeVotta (red.):    Understanding contemporary India. Lynne Rienner.

Christensen, Tom m.fl. (2010).  Forvaltning og politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Corbridge, Stuart & John Harriss (2000). Reinventing India. Cambridge: Polity Press.

Das, Gurcharan (2006). «The India model» i Foreign Affairs. An American Quarterly review 85 (4), s 1-7.

Dubey, Muchkund (2009). «School Education: A Constraint to the Sustainability of High          Growth Rate in India» s. 131-166 i Manmohan Agarwal (red.): Indias Economic Future. Education, Technology, Energy and Environment. New Delhi: Social Science Press

Harris-White, Barbra (2003). India working. Essays on society and economy. Cambridge: Cambridge University Press.

Indiresan, P.V. (2009). «Dream India: Is Its Education Competitive Enough?»  s. 167-190 i       Manmohan Agarwal (red.): Indias Economic Future. Education, Technology, Energy    and Environment. New Delhi: Social Science Press

Ruud, Arild Engelsen, Eldrid Mageli og Pamela Price (2004). Indias historie med Pakistan og Bangladesh. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Øgård, Morten (2005). «New Public Management – fornyelse eller fortapelse av den       kommunale egenart?» s 25-52 i Harald Baldersheim og Lawrence E. Rose (red.): Det kommunale laboratorium. Bergen: Fagbokforlaget

Nettressurser

Anand, Geeta, «India graduates millions, but too few are fit to hire», i The Wall Street Journal. India 05.04.11              http://online.wsj.com/article/SB10001424052748703515504576142092863219826.html [19.04.12]

Bajaj, Vikas og Jim Yardley, «Many of India’s poor  turn to private schools» i The New York     Times 30.12.11: http://www.nytimes.com/2011/12/31/world/asia/for-indias-poor-private-schools-help-fill-a-growing-demand.html?_r=1&pagewanted=all [22.04.12]

UNICEF. Statistikk: India http://www.unicef.org/infobycountry/india_statistics.html     [02.05.12]

Mohammad Nasir er student ved India områdestudier, IKOS, UiO. Essayet ble skrevet som del av emnet SAS3500 India i dag – vekst, miljø, demokrati.

1 Comment on Essay: Økonomisk vekst og utdannelse i India

  1. Hi my friend! I wish to say that this post is awesome, nice written and include almost all important infos.
    I’d like to peer extra posts like this .

Leave a comment

Your email address will not be published.


*