Essay: India – demografisk utbytte og utdanning

Ellen Marie Eng, India områdestudier, IKOS, UiO

Privatskole, Udaipur, Rajasthan (Kilde: Wikimedia Commons)

"Det må politiske endringer til for at India skal tjene på sin demografi. Hvis ikke landet klarer å dra nytte av den så kan de oppleve en økonomisk stagnasjon. India må rette opp i sosiale forskjeller for at landet kan tjene økonomisk på befolkningsveksten. Områder som det er svært viktig å gjøre store endringer i er utdanningstilbudet. Dette gjelder spesielt i landsbyområder. [...] India sliter med å gi god nok utdanning til sin befolkning. Derfor må det investeres mye mer på feltet. I tillegg er ikke kun kapital godt nok. Det må tilsynelatende holdningsendringer til hos lærere for å skape best mulig undervisning. Dette er siden dårlig undervisning er en konsekvent gjenganger når det kommer til grunnskoleutdanningen i India."

Innledning

Demografiske ulikheter som levevilkår, økonomi og utdannelse er elementer som ofte blir brukt om India. Disse forskjellene er ifølge David Bloom en potensiell trussel for Indias økonomiske framtid[1]. Dette er skiller som ofte blir tilegnet landets enorme befolkningsvekst. I 1951 hadde India i overkant av 360 millioner innbyggere. Mens ved folketellingen i 2011 lå tallet på nærmere 1,2 milliarder. Den prosentvise økningen beregnes til å være på omtrent 234%[2]. For å sette dette i et perspektiv så har Norges befolkning økt med ca 46 % siden 1951[3], mens USAs befolkning har vokst med omtrent 103% siden 1950[4].

I 2003 ble det utgitt en rapport om demografisk utbytte. Her blir det blant annet tatt opp tre ulike ståsteder når det kommer til hva slags effekt befolkningsvekst har på økonomi. Alternativene er at den enten begrenser, fremmer eller stiller seg  uavhengig av økonomisk ekspansjon. Samtidig nevner rapporten at alderstrukturen til en nasjon er en viktig faktor når det gjelder landets avkastning. Begrunnelsen er at hvis en nasjon har en ung arbeidsflokk så kan det være med på å skape en blomstrende økonomi. Til gjengjeld har staten en viktig rolle i å legge til rette de riktige forholdene for den unge befolkningen. Utdannelse og helsetilbud er kun noen få, men svært viktige områder som må forbedres[5].

Med grunnlag i rapporten så ser vi at funnene kan brukes som veiviser når det gjelder Indias demografi.  India har per i dag verdens yngste befolkning[6]. Det er også en nasjon som har store mangler når det gjelder både utdannelse- og helsetilbud.

Dette essayet skal argumentere for at det må politiske endringer til for at India skal tjene på sin demografi. Hvis ikke India klarer å dra nytte av den så kan de oppleve en økonomisk stagnasjon[7]. India må rette opp i sosiale forskjeller for at landet kan tjene økonomisk på befolkningsveksten. Områder som det er svært viktig å gjøre store endringer i er utdanningstilbudet. Dette gjelder spesielt i landsbyområder. Essayet begrenser seg hovedsakelig til utdannelse og undervisning i India, og hva dårlige tilbud kan medføre.

Utdannelse

Utdannelse er ofte sett på som en bestemmende faktor i menneskers liv. Alt fra økonomisk vinning, til familieliv, er på sett og vis styrt av hva slags skolegang vi har[8]. Ifølge David Bloom spiller utdannelse en viktig rolle i Indias evne til å dra nytte av sin demografi. Utdannelse på videregående- og universitetsnivå vil ruste nasjonens ungdom med de nødvendige ferdigheter som må til for å kunne konkurrere i en global økonomi[9]. C. P. Chandrasekhar m.fl hevder at eneste måten India kan tjene på sin unge befolkning er at de blant annet tilegner seg riktig kunnskap. Dette er for at de skal være attraktive kandidater for mer moderne og tekniske industrier. Samtidig mener de også at lese- og skrivekyndigheten i India må forbedres[10].

For at dette skal bli mulig må India fokusere mer på grunnskole utdannelsen i landet. For det første har ikke India obligatorisk skolegang, men prosentandelen av indiske barn som går på skole er høy. Den er høyest på barneskolenivå. Derimot avtar oppmøtetallene på både ungdom- og videregåendeskole. Når det gjelder høyere utdanning så er sifrene svært lave. Det er flere grunner til at dette skjer, hovedsakelig fordi kvaliteten på undervisningen er for dårlig[11].

Utilstrekkelig undervisningsnivå

Mellom 1999 og 2001 ble det utført en feltstudie i Bihar og Vest-Bengal. Her ble flere  foreldre spurt om forholdet til deres barns utdannelse. Et svar som ofte dukket opp var at undervisningen barna fikk var svært dårlig. De mente rett og slett at barna ikke lærte nok. Derfor måtte flere familier betale for ekstra undervisning. Dette kan bli svært dyrt, spesielt for fattige familier. Andre svar gikk ut på at de ønsket at barna skulle få utdannelse fordi det ville forhindre dem fra å bli lurt siden de kunne lese og skrive. I tillegg kunne skolegang gi dem bedre nettverk[12]. Stuart Corbridge m. fl hevder i tillegg at et mindretall av de spurte ikke så det hensiktsmessig å sende sine barn på skole. Dette var fordi foreldrene ikke kunne forstå at utdannelse kunne gi barna bedre arbeid[13].

En konsekvens av for dårlig undervisningsnivå, hevder Anjini Kochar, viser seg å være at foreldre trekker barna sine ut av skolen, siden de ikke har råd til å betale for ekstraundervisning. Med andre ord når barna ikke får god nok undervisning så ender det ofte med at de stryker på skoleeksamener. Dette viser seg i oppmøtetallene for høyere klassetrinn[14]. På grunn av dette økes sansynligheten for at flere barn må ut og arbeide for å hjelpe familien økonomisk[15]. Det må også tas med at utgifter til bøker og uniformer er med i familiers vurderinger om de har råd til å sende sine barn på skole[16]. Med andre ord er den den underliggende årsaken til svekket oppmøte etter barneskolen på grunn svak undervisning, og fattigdom. Det er viktig å påpeke  at Altbach og Jayaram hevder at Indias dårlige undervisningsnivå er på grunn av umotiverte lærere, som har lav inntekt. I tillegg hevder de at lærerne, slik som elevene, ikke møter opp på skolen[17].

Sosiale identiteter og regionale forskjeller

En annen konsekvens av dårlig undervisning er større klasseskille. Inndelingen av kaster og kjønn er sosiale identiter som ligger dypt forankret i den indiske samfunnstrukturen. Dette er med på å påvirke dagliglivet til mange indere[18]. Kaste- og klassesystemet i India er en kompleks samfunnsordning. Dette essayet skal på ingen måte fordømme denne innordningen. Samtidig er det viktig å legge disse sosiale identitetene til grunn når vi retter fokus på gruppens tilgang til utdannelse[19].

Undersøkelser viser at barn av lavkaste- og stammefamilier har lavt skoleoppmøte. I tillegg slutter flere av disse barna på skolen før normert tid. En grunn til at dette skjer, er igjen, fordi det er for dårlig kvalitet på undervisningen. Anjini Kochar hevder at det er høyest strykprosent i landsbyområder. Dette er fordi undervisningsnivået der er mye dårligere enn i byområder.  Det er også i landsbyområder vi finner betydelige andeler av familier med lavkaste- og stammebakgrunn. I tillegg bor 70 % av Indias befolkning på landsbygda[20].

Ifølge NCAER – National Council of Economic Research, som har rangert 1758 landsbyer etter hvor velutviklet de er, har høyutviklede landsbyer en større andel barn på skolen enn landsbyer som er rangert som lavutviklet. Rangeringen til NCAER er basert på blant annet hvordan veinett, offentlig transport, helse- og utdannelsestilbudet er i landsbyene. Denne organiseringen er interessant å se på fordi den påviser vesentlige forskjeller mellom landsbyer[21]. Samtidig er det ikke kun ulikheter mellom landsbyer, men det er også regionale skillelinjer.

Vi ser blant annet regionale forskjeller når det kommer til lese- og skrivekyndighet i India. Gjennomsnittet forteller at ca 74 % av landets befolkning kan lese og skrive. Dette er ni prosent økning fra 2001. Samtidig når vi ser på tall fra Kerala viser disse at omtrent 93 % av regionens befolkning er lese- og skrivekyndige, mens den ligger på ca 64 % i Bihar[22].  Dette forteller oss at det er altfor store differanser mellom ulike regioners lese- og skriveferdigheter. Hva har staten gjort og hva gjør de i dag for å minske gapet?

Hva gjør India?

Helt siden frigjøringen i 1947 har India forsøkt å forbedre skoletilbudet i landet. Flere tiltak har blitt utført. Noen har vært mer suksessfulle enn andre. Blant annet ble DPEP-programmet dannet i India i 1994. Programmet går ut på å tilby barneskoleutdanning til alle barn, noe som skal være med på å øke lese- og skrivekyndigheten i landet. I tillegg skal programmet minske antall barn og unge fra å slutte på skolen. Samtidig tilbyr DPEP kurs for lærere, mens det i 2002 ble implementert et program som gikk ut på å øke antall barn som fullførte barneskolen. Programmet gikk også ut på å øke kompetansen til lærere. Samtidig må det tas med at når skolene, som er en del av DPEP-programmet, ble kvalitetstestet viste det seg at kunnskapen til barna i fjerde og femte klasse ikke hadde økt. I tillegg viste det seg at barn i andre klasse hadde bedre lese- og skriveferdigheter enn de på høyere trinn[23]. Dette forteller oss at ikke alle statlige prosjekter er vellykkede, men det må legges til at DPEP-programmet har bidratt til å økt fokus på utdanningsproblematikken til nasjonen.

Anjini Kochar hevder at den indiske stat har begynt å forstå at landet har store problemer når det kommer til utdanning. De har gitt uttrykk for det i sin ellevte femårsplan[24]. Her innrømmer de at det ikke har blitt investert nok kapital i utdanning. India begynner å se at det må nye reformer og investeringer til for at de skal kunne tjene på landets demografi[25]. Har India innsett alvoret for sent? Ifølge  C. P. Chandrasekhar m. fl hevder de at hvis ikke staten klarer å skape nok arbeidsplasser for sin unge befolkning, kan dette bidra til at landet ikke vil oppleve en økonomisk vekst. Videre mener de at dette kan få alvorlige sosiale ringvirkninger som blant annet arbeidsledighet[26].

Bidrar utdannelse til arbeid?

Konsekvensene av politisk ubesluttsomhet er mange. For det første kan det medføre at Indias unge befolkning ikke vil finne arbeid i framtiden. India har i dag omfattende arbeidsledighet. Tall fra 2006 viser at mellom 8-12 % av befolkningen er daglig uten arbeid. C. P. Chandrasekhar m. fl hevder at dette er et interessant fenomen siden det også blir skapt flere arbeidsplasser i landet. Undersøkelser viser også at det er ungdom mellom alderen 15-24 år som er mest utsatt for arbeidsledighet[27].

For det andre, mener C. P. Chandrasekhar m. fl,  kan ikke India på noen som helst måte karakteriseres som en kunnskapsrik økonomi. India har ikke en høyt utdannet befolkning. Bakgrunnen til utsagnet er fordi kun 10-21 % av ungdom over 15 år, som bor i landsbyområder, har skolegang utover ungdomsskolen, mens tallene ligger på 35-48 % for ungdom som bor i byområder. I tillegg har kun mellom 1,5 og 5 % av ungdommene noen form for tekniske kvalifikasjoner. Dette er nok ikke tall som gagner ideen om at India skal tjene på sin unge befolkning[28].

Det er kjent at India ønsker å sammenligne seg med Kina. På den ene siden, ifølge Anjini Kochar, ligger India over 30 år bak Kina. Dette er i forhold til hvor høy utdannelse den kinesiske befolkningen har i forhold til den indiske[29]. På den andre siden hevder C.P Chandrasekhar m.fl at India kommer til å innhente Kina når det gjelder økonomiske resultater. Dette er fordi India har en mye yngre befolkning enn Kina. Samtidig må det tas med at Kina har vært suksessfulle med å skape nok arbeidsplasser. Dette har vært med på å bidra til landets økonomiske suksess[30].

Samtidig kan det også stilles spørsmål om det egentlig er nødvendig med høy utdannelse i India. Flere høyt utdannede indere har vanskeligheter med å finne seg arbeid. Mange som finner arbeid jobber ikke innen sitt kompetansefelt. I tillegg er arbeidsledighet for menn med artium eller høyere utdannelse på mellom 6 og 7 %, mens for kvinner ligger den på mellom 20 og 34 %. Det må tas forbehold om at tallene er fra 2006[31].

Oppsumering

Staten India spiller en svært viktig rolle i landets økonomiske framtid. Nasjonens politikere kan ikke stille seg på sidelinjen når det gjelder nasjonens ungdom. India har verdens yngste befolkning. Hvis landet klarer å implementere gode utdannelsestilbud, kan dette bidra til en gylden økonomisk framtid. Fram til i dag har ikke staten vist seg å være suksessfulle når det gjelder å forbedre landets utdanning. India har en rekke ulike utdanningsprogrammer som skal bidra til større lese- og skrivekyndighet. Samtidig er ikke dette synonymt med god undervisning. Dårlig læringsmiljø er et omfattende problem i den indiske grunnskolen. Med andre ord har flere indiske barn dårlige lærere, noe som bidrar til at flere barn slutter på skolen. I tillegg stryker flere barn på skoleeksamener. Samtidig må noen barn avslutte skolegang fordi familien ikke har råd til å betale for ekstraundervisning, på grunn av dårlige lærere. Dette er med på å bidra til svekkede oppmøtetall på høyere skoletrinn, høyskole- og universitetsnivå. Hovedandelen av barna som slutter på skolen bor i landsbyområder. Dette er skremmende statistikk siden ca 70 % av Indias befolkning bor i disse områdene.

I tillegg er ikke det nok å implementere gode undervisningsprogram i India. Staten må også skape nok arbeidsplasser til landets befolkning. Nasjonen sliter med høy arbeidsledighet. Dette gjelder både for de med utdannelse og uten spesifikk skolegang.

Med andre ord, India sliter med å gi god nok utdanning til sin befolkning. Derfor må det investeres mye mer på feltet. I tillegg er ikke kun kapital godt nok. Det må tilsynelatende holdningsendringer til hos lærere for å skape best mulig undervisning. Dette er siden dårlig undervisning er en konsekvent gjenganger når det kommer til grunnskoleutdanningen i India.

Fotnoter

[1] David E. Bloom: Population Dynamics in India and Implications for Economic Growth. Harvard: 2011: 22. http://www.hsph.harvard.edu/pgda/WorkingPapers/2011/PGDA_WP_65.pdf

[2] http://indiabudget.nic.in/es2006-07/chapt2007/tab97.pdf og kandidat 107 – har selv regnet % økningen.

[3] http://www.ssb.no/norge/bef/ og kandidat 107 – har selv regnet % økningen.

[5] David E. Bloom, David Canning og Jaypee Sevilla: The Demographic Dividend – A New perspective on the economic consequences of population change. (Santa Monica: RAND. 2003) Side xi-xiii.

[6] C.P Chandrasekhar, Jayati Ghosh og Anamitra Roychowdhury:The Demographic Dividend and Young India’s Economic Future.2006 Side 5055. http://eledu.net/rrcusrn_data/The%20%E2%80%98Demographic%20Dividend%E2%80%99%20and%20Young%20India%E2%80%99s%20Economic%20Future.pdf

[7] Bloom: Population Dynamics. Side 1.

[9] Bloom, Population Dynamics, Side 25.

[10] Chandrasekhar, Ghosh og Roychowdhury, The Demographic Dividend, Side 5055.

[11] Barbara Harriss-White. «The Workforce and its social structures» I: «India Working – Essays on society and economy.(Cambridge: Cambridge University Press.2003). Side 29 og Kochar, Reforming primary, Side 344-346 og http://www.unicef.org/infobycountry/india_statistics.html og http://www.thehindu.com/opinion/lead/article924112.ece

[12] Kochar, Reforming primary, Side 344-346.

[13] Stuart Corbridge, Glyn Williams, Manoj Srivastava og René Véron, “Meeting the State” I: “Seeing the State-Governance and governmentality in India.”(Cambridge: Cambridge University Press. 2005) Side 99.

[14] Kochar, Reforming primary, Side 344-346.

[15] Corbridge, Williams, Srivastava og Véron, Meeting the state, Side 96-102.

[16] Vani K. Borooah og Sriya Iyer, «Vidya, Veda and Varna: The influence of religion and caste on education in rural India” (2005) Side5.  http://dev.wcfia.harvard.edu/sites/default/files/843__Iyer.BOR2004.pdf

[18] Harriss-White, The workforce, Side 21 og Corbridge, Williams, Srivastava og Véron, Meeting the state, Side 96-102.

[19] Corbridge, Williams, Srivastava og Véron, Meeting the state, Side 96-102.

[21] Borooah og Iyer: Vidya, veda og varna, Side 20.

[23] Kochar, Reforming primary, Side 346-347.

[26] Chandrasekhar, Ghosh og Roychowdhury, The demographic dividend, Side 5060-5061.

[27] Chandrasekhar, Ghosh og Roychowdhury, The demographic dividend, Side 5059-5061.

[28] http://www.indiaonlinepages.com/population/literacy-rate-in-india.html og Chandrasekhar, Ghosh og Roychowdhury, The demographic dividend, Side 5059-5061

[29] Kochar, Reforming primary, Side 345.

[30] Chandrasekhar, Ghosh og Roychowdhury, The demographic dividend, Side 5063.

[31] Chandrasekhar, Ghosh og Roychowdhury, The demographic dividend, Side 5061.

Referanser

Altbach, Philip G og N. Jayaram. “Can India garner the demographic dividend?”. http://www.thehindu.com/opinion/lead/article924112.ece (Oppsøkt 26.03.2012).

Borooah, Vani K og Sriya Iyer. “Vidya, Veda and Varna: The influence of religion and caste on education in rural India”.  http://dev.wcfia.harvard.edu/sites/default/files/843__Iyer.BOR2004.pdf     (Oppsøkt  10.05.2012).

Bloom, David E. “Population Dynamics in India and Implications for Economic Growth” – Working paper series. (2011). http://www.hsph.harvard.edu/pgda/WorkingPapers/2011/PGDA_WP_65.pdf (oppsøkt 26.03.2012)

Bloom, David E, David Canning og Jaypee Sevilla. “The Demographic Dividend – A New perspective on the economic consequences of population change”. Santa Monica: RAND, 2003.

Chandrasekhar, C.P, Jayati Ghosh og Anamitra Roychowdhury. “The Demographic Dividend and Young India’s Economic Future”. (26.03.2012). http://eledu.net/rrcusrn_data/The%20%E2%80%98Demographic%20Dividend%E2%80%99%20and%20Young%20India%E2%80%99s%20Economic%20Future.pdf

Corbridge, Stuart, Glyn Williams, Manoj Srivastava og René Véron (2005): “Seeing the State – Governance and Governmentality in India”. New York. Cambridge University Press.

Harriss-White, Barbara (2003): “India Working – Essays on Society and Economy”. Cambridge: Cambridge University Press.

India Budget – Population of India 1951-2001. http://indiabudget.nic.in/es2006-07/chapt2007/tab97.pdf (Oppsøkt 15.05.2012).

India Online Pages – Literacy rates in India. http://www.indiaonlinepages.com/population/literacy-rate-in-india.html  (Oppsøkt 10.05.2012).

Kochar, Anjini (2012): “Reforming Primary and Secondary Schooling” I: “The Oxford Handbook of the Indian Economy” 2012, New York. Oxford University Press. Chetan Ghate (red.) http://books.google.no/books?id=ORmTvmhFzosC&pg=PA343&lpg=PA343&dq=reforming+primary+and+secondary+schooling+kochar&source=bl&ots=snovKmWER0&sig=iXiNvZelXSKjQh3juPE0Y_IaXj8&hl=no&sa=X&ei=5hKxT52fG5HP4QT1lbDGCQ&ved=0CGIQ6AEwAQ#v=onepage&q=reforming%20primary%20and%20secondary%20schooling%20kochar&f=false  (Oppsøkt 7.05.2012).

Planning Commission – Report of working group on elementary and secondary teaching. http://planningcommission.nic.in/aboutus/committee/wrkgrp11/wg11_eleedu.pdf (Oppsøkt 13.05.2012).

Statistisk Sentralbyrå – Et aldrende samfunn. http://www.ssb.no/norge/bef/                    (Oppsøkt 15.05.2012).

Unicef – India Statistics. http://www.unicef.org/infobycountry/india_statistics.html            (Oppsøkt 8.05.2012)

United States Census Bureau – Historical National Population Estimates. http://www.census.gov/popest/data/national/totals/pre-1980/tables/popclockest.txt (Oppsøkt 15.05.2012).

World Bank – Improving Primary School Education in India. http://siteresources.worldbank.org/INTISPMA/Resources/Training-Events-and-Materials/india_primaryschool.pdf (Oppsøkt 12.05.2012).

Ellen Marie Eng er student ved India områdestudier, IKOS, UiO. Essayet ble skrevet som del av emnet SAS3500 India i dag – vekst, miljø, demokrati

Leave a comment

Your email address will not be published.


*